Everything is connected – sammenfiltrede sanseopplevelser

syn og hørselBlant Berlins mangefasetterte spisetilbud finner du restauranten Unsicht-Bar, et sted hvor gjestene sitter i stummende mørke og serveres av blinde kelnere.

Her skal jeg ikke gå inn i rollen som matkritiker (noe som heller ikke ville gavne restauranten noe videre) men opplevelsen satte i gang noen tanker rundt de forbindelsene som finnes mellom hørsel og syn. For det er interessant å oppleve på kroppen hvor sammenvevde sansene våre er og hvilke uventede relasjoner de kan stå i til hverandre.

Et nettverk av sanser

Sansene våre fungerer i et intrikat samarbeid; det vanligste eksemplet på det er hvordan tapet av én kan styrke en annen. Det er for eksempel et velkjent faktum at blinde ofte har en særdeles skjerpet hørsel, noe som også gjøre dem til eminente pianostemmere. Men tapet av synet gir ikke bare en generell økt styrke av hørselssansen. I visse tilfeller kan det også avsløre en forbindelse mellom hørsel og syn som de færreste er seg bevisst.

Den Amerikanske tenåringen Ben Underwood mistet tidlig begge øynene i kreft men var likevel i stand til å gjøre tilsynelatende umulige ting som å spille basketball, sykle og virre i sikksakk mellom parkerte biler på rolerblades. Han var i stand til dette ved å benytte seg av ekko-lokalisering, en teknikk hvor skarpe lyder som tungeklikk eller klapp brukes for å orientere seg. Lydbølgene fra klikkene treffer objekter i omgivelsene, reflekteres tilbake til senderens hørsel og videre til hjernens synsområde hvor det skapes et øyeblikksbilde. Teknikken er den samme som danner grunnlag for sonar-teknologien ombord i ubåter eller som benyttes av flaggermus som jakter i mørket.

flaggermus

Selv om syns-sanseorganene (les: øynene) til Ben ikke fungerte var altså synsområdet i hjernen fortsatt aktivt og skapte et indre bilde av omgivelsene som det var mulig for ham å forholde seg til. Veien til dette synssentret gikk via hørselen. Mange opplever ofte at å lytte til musikk kan skape mentale bilder men i tillegg til de rent assosiative bildene vi kan oppleve eksisterer det altså også en direkte fysiologiske forbindelse mellom lyd og “syns”-opplevelser. Det er vel forøvrig et fascinerende faktum at man faktisk ikke er avhengig av å ha øyne for å kunne “se”.

You talkin’ to me?

unsichtbarMan trenger imidlertid ikke å ha mistet en sans permanent for å erfare hvordan syn og hørsel er flettet sammen. Restaurantbesøket i Berlin kan brukes til å påpeke en annen interessant forbindelse mellom hørsel og syn.

Spisestedets konsept fungerte slik at man bestilte mat ute i baren og deretter fikk tildelt en kelner som ledet en inn i spisesalen, et stummende mørkt rom, i jenka-stil dog uten dansebevegelsene. Her servertes og fortærtes så måltidet i stummende mørke før man etter tre eller fire retter ble ledet ut igjen til baren.

Det mest interessante ved denne opplevelsen (noe som kanskje sier litt om nivået på maten) var at selv om hørselen ble skjerpet i den stummende mørke spisesalen ble det raskt tydelig hvilken viktig støtterolle synet spilte til hørselen i formingen av daglige lyd-opplevelser. Dét å kunne se opphavet til lyder og dermed også til en viss grad forutse dem gjør det mulig å sette alle de ulike lydene i et slags tredimensjonalt perspektiv – de relevante forrest og de mindre viktige bak i bevisstheten. Med andre ord nettopp den typen siling av lydinntrykk de fleste av oss benytter seg av ubevisst når vi sitter på en offentlig kafé og snakker med en venn. For hvis du sitter i et stupmørkt rom og noen slenger ut et spørsmål er det ikke alltid opplagt hvem det er rettet til hvis de ikke legger til navnet ditt på slutten.

I restaurantens stummende mørke fylt av et kakofoni av stemmer fra usynlige medgjester og kelnere og uten synet som tilgjengelig støttende sans opplevde jeg derimot at alle lydene snart gled sammen i et endimensjonalt teppe; støyende, forvirrende og en smule overveldende, spesielt famlende over en tallerken med ukjent innhold.

Det er mulig en lenger eksponering hadde endret opplevelsen. Uansett var erfaringen verdt ubehaget.

Fargerike bokstaver og velduftende toner

Forbindelsene mellom sansene våre kan altså inneholde muligheter for evner som kan hende ligger latent i oss alle eller som vi benytter oss av mer eller mindre ubevisst. Det er flere blinde enn Ben som benytter seg av ekkolokalisering selv om få gjør det med samme nonchalante og ungdommelige letthet som han hadde. Noen ganger kan derimot den nevrologiske linken mellom de ulike sansene våre være unormalt sterk, i den grad at den karakteriseres som et avvik, og gi seg interessante resultater.

Synestesi er navnet på et fenomen der stimulering av én sans, for eksempel hørsel, ufrivillig trigger andre sanser og skaper parallelle sanseopplevelser som ikke lar seg kontrollere: synet av en farge kan frembringe opplevelsen av en smak, bestemte lyder kan gi skape lukt-opplevelser og (den vanligste varianten) ulike tall og bokstaver sees i farger selv om de rent objektivt er skrevet i svart-hvitt. Det er fortsatt uklart hvorfor dette fenomenet oppstår hos enkelte men tilstanden karakteriseres snarere som et nevrologisk basert fenomen enn som en sykdom.

Scriabin-Color-Circle

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alexander Scriabin og hans fargede toner

Musikkens verden er full av synestetikere som i ulik grad har benyttet seg av denne tilstanden og latt den påvirke sin musisering og sin kreativitet med varierende hell. Blant de store klassiske komponistene har flere stått frem og beskrevet tilstander hvor bestemte toner eller akkorder trigget en opplevelse av en bestemt farge. Den russiske komponisten Aleksandr Skrjabin forsøkte endog å gjenskape sine indre opplevelser for publikum og gikk så langt som til å komponere verk som skulle fremføres delvis på et “fargeorgel” hvor hver tone var et farget lys som skulle lyse opp konsertsalen. Olivier Messiaen og Franz Liszt er andre klassiske komponister som alle er kjente “synestetikere” men også artister som Duke Ellington og Elvin Jones har beskrevet lignende opplevelser hvor medspillere eller egne instrumenter oppleves simultant som farger eller teksturer.

I mange tilfeller er denne tilstanden en berikelse for den som har den og for enkelte synestetikere kan det sågar komme som en overraskelse at ikke alle andre opplever det samme i møte med musikk. Tross alt så kan det virke som vi i dagens store rockekonserter søker å skape noe av synestetikerens multi-sanselige total-opplevelse med en miks av lysshow, lyd, film og pyroteknikk. Og dette ønsket om å skape opplevelser som stimulerte flere sanser samtidig er heller ikke noe nytt fenomen.

Den multi-sanselige lytteropplevelsen

Et kjernebegrep i perioden som kalles Romantikken er “Gesamtkunstwerk” hvor målet til komponisten var å skape en form hvor alle de ulike kunstformene smeltet sammen til én helhet eller et all-kunstverk. Richard Wagner var den store fanebæreren her. Kunsten med stor K var, i følge Wagner, i en bedrøvelig fragmentert tilstand, noe den hadde vært siden antikken, og han satte i gang med å revolusjonere operasjangeren. Resultatet ble som vi vet, gigantiske verk hvor musikken ikke lenger skulle være et fremkomstmiddel for teksten men hvor melodier, akkorder, harmonier og rytmer ble brukt som et meningsbærende språk i seg selv og hvor drama og musikk ble integrert på en, for den tiden, helt ny måte.

Ringen-syklusen var den største realiseringen av denne tanken. I den spektakulære oppsetningen til Robert Lepage på The Met i 2010-2012 (forøvrig tilgjengelig på Blu-Ray så løp og kjøp!) forenes film, bevegelige scenekonstruksjoner, musikk, farger og drama i en helhet som ville få enhver synestetiker til å nikke gjenkjennende. Forestillingen gir oss nettopp en miks av lyd, lys og bilder som virker sjeldent stimulerende. Har vi kan hende alle en instinktiv lengsel etter synestetikerens automatisk fler-sanselige opplevelse?Ringen

Dog kan det muligens bli for mye av det gode: den tidligere nevnte Aleksandr Skrjabin (han med farge-orgelet, forøvrig også en romantiker) planla i sin tid et enormt syv dager langt verk hvor selv publikums luktesans skulle stimuleres med velvalgte parfymer som skulle skifte i tråd med musikken. Om dette var et forsøk på å gjenskape hans egne synestetiske opplevelser “in real life” eller bare et utslag av helt normal galskap er ikke godt å si. Siden lukt har en tendens til å henge igjen i klær og hår er det vel tvilsomt hvor vellykket opplevelsen hadde blitt.

Nevrologi versus persepsjon

Hørselen vår er med andre ord del av et nevrologisk sansekonglomerat mer underfundig enn vi ofte er klar over. I tillegg kommer mulighetene vi har til ulike persepsjonsmessige reaksjoner, altså den evnen hjernen vår har til å organisere de lydinntrykkene den mottar på en myriade av ulike måter som kan la oss oppleve et musikkverk på stadig nye måter.

Selv om det er ulike meninger om hva vi kan gjøre med det genetiske utgangspunktet vårt (de fleste synestetikere har gjerne minst én slektning som har samme tilstand så her mener man det er gener ute å går) er evnen til å trene opp persepsjonsevnen vår i forbindelse med lytting noe vi kan gjøre. Blue Ray – boksen med Lepage´s oppsetning av Ringen kommer forøvrig med en hel ekstramateriale – plate hvor du, av medlemmer av the Met´s orkester, ledes inn i musikkens mange underliggende betydninger og symboler, noe som garanterte vil skape nye spenstige forbindelser i hjernen ved neste gjennomhøring.

Artikkelen ble publisert i Audiophile.no 12.08.2014

Jakten på filteret

Uansett hvor minutiøs gjengivelse av lydbildet du klarer å skaffe deg gjennom kvalitetsanlegg, kabler og høytalere: det største filteret mellom deg og musikken bærer du alltid med deg.

“Hvis et tre faller i skogen og ingen er i nærheten til å høre det, lager det da en lyd?”Stort tre

Dette er et gammelt filosofisk tankeeksperiment hvor poenget ikke nødvendigvis er å komme frem til et svar men å hensette mottakeren i en bestemt bevissthetstilstand, evt. påpeke finurligheter rundt emner som persepsjon og kvantefysikk. Her vil jeg imidlertid prøve meg på et svar av en litt mer jordnær karakter: Svaret er nei, det vil ikke skape noen lyd, det vil derimot skape lydbølger.

Lydbølger kan skapes uavhengig av lyttere men lyd (fysiologisk og psykologisk sett) er et fenomen som skapes i møtet mellom lydbølger og mottaker med et egnet “mottaksapparat”. Derfor er det verdt å vite litt om dette mottaksapparatet siden vi gjerne har en tendens til å ta denne siden av lyttesituasjonen for gitt.

Når vi lytter til musikk fokuserer vi gjerne på avsender-siden: vi snakker om utøvere og artister eller avspillingsanlegg, høytalere og kabler. Alle disse instansene vil ha en innvirkning på det vi hører og i vår søken etter den perfekte lydopplevelse prøver vi gjerne å fjerne flest mulig filtre mellom oss og musikken.

Men det største filtret bærer vi alltid med oss.

 Indre filtre

The Soundscape

På 1970-tallet kom boken “The Soundscape – our sonic environment and the tuning of the world” av den canadiske komponisten og forfatteren R. Murray Schaefer. “Soundscape” (et ord Schaefer har skapt basert på “landscape “) spiller på summen av de lydlige omgivelsene som omgir oss og som vi lever våre liv i. Schaefers forskningsområde er disse soniske omgivelsene og hvordan lydene som omgir oss til hverdags har endret seg gjennom tidene ettersom samfunnet vårt og omgivelsene våre har endret seg (den største avgjørende faktoren her var den industrielle revolusjonen med sin enorme omrokkering av samfunnet og innføring av vår moderne maskin- og teknologialder).

Beboere i dagens moderne bysamfunn utsettes for et bombardement av lyder som ikke fantes tidligere (trafikk, maskiner, kommunikasjonsteknologi og reklame), lyder som bidrar til å skape et helt nytt “soundscape”. Som komponist og lydforsker var Murray Schaefer interessert i hvordan dette moderne “lyd-landskapet” påvirker oss som lever i det og han var ikke nådig i sin dom: allerede på 1970-tallet gikk han så langt som til å snakke om “lydforurensning” når han omtalte effekten av sin tids “soundscape”.

I dagens lydmettede samfunn vil nok flere være enig med ham. Sov-i-ro´en er blitt fast reisefølge ved storbyferier og på T-banereiser er det omtrent umulig å ikke dele vogn med minst 5 sett med hodetelefoner som med sine små kokonger av lyd skjermer brukeren for omgivelsesstøy og den halvkvalte musikken fra alle de andre hodetelefonene.

 earphones

Ytre og indre filtre

I tillegg til å skjerme oss med slike ytre filtre av ulike slag er vi mennesker fra naturens side utstyrt med naturlige, innebygde filtre for å skjerme oss mot mental overbelastning.

Når vi sitter på en kafé og snakker med en venn, bombarderes vi med lyd fra en mengde ulike kilder. Bakgrunnsmusikk, klirring av skåler, radiomusikk, barneskrik, trafikkstøy utenfra og mennesker rundt oss som samtaler. I denne kakofonien forsøker vi å sjalte ut stemmen til vår venn som best vi kan. Ørene våre fanger opp mye mer enn det vi benytter oss av i samtalen, men vi velger oss bare ut det vi har behov for i øyeblikket. Den evnen som vi bruker til å plukke ut stemmen til vår venn er den samme som vi benytter til å sjalte ut de delene av våre lydomgivelser vi ikke umiddelbart har bruk for. Uten denne evnen ville de fleste av oss raskt overveldes av mental overbelastning. Selve prosessen med å sjalte ut de delene vi trenger går mer eller mindre ubevisst men interessante ting kan oppstå når vi prøver å utfordre denne naturlige silingsprosessen i oss selv.

 

crowded cafeOg hvorfor skulle vi det?

Grunnen er enkel: i de fleste tilfeller benytter vi oss av filtreringsevnen vår for å beskytte oss mot et daglig lydlandskap som utgjør en meget konkret fare for mental overbelastning men denne konstante filtreringen påvirker også vår evne til å lytte.

 Lytting

Hvorfor er dét å lytte til musikk, en fysiologisk prosess som de fleste benytter seg av, noe de færreste tenker over? Selve den fysiske prosessen å lytte er noe vi sjeldent ofrer en tanke fordi det jo går “av seg selv”. Dermed er vi heller ikke klar over at den prosessen som former vår lydopplevelse ikke er statisk og gitt engang for alle: den kan styres og dermed gi oss økt tilgang til musikken men dette krever en egen innsats, ikke minst i form av fokus.

Hvis vi tar en titt på dagens reklamer for den ideelle livsstil er det påfallende hvor mange som handler om å være tilgjengelig og gjøre flere ting på én gang. Det er ikke tilfeldig at fenomener som Mindfullness øker i popularitet parallelt med et samfunn hvor distraksjoner står i høysetet. Det faktum at flere og flere mennesker oppsøker hjelp for å lære hvordan de skal fokusere sier noe om at det ikke er mange arenaer igjen i samfunnet hvor denne evnen er påkrevd og dermed trenes naturlig.

L1020341

Dét faktum at lytting i dag er en mer eller mindre ubevisst prosess for mange er også et resultat av den rollen musikk spiller i samfunnet vårt i dag. Musikk er gradvis gått over fra å være noe vi fokuserer til å bli ett skjermbrett som tillater oss å fokusere på noe annet. Den er blitt ett av våre mange ytre filtre som gjør det mulig for oss å ignorere de lydene i våre omgivelser som vi ikke umiddelbart har bruk for eller ønsker å ta inn. Men denne rollen som filter gjør også at vi forholder oss mer ubevisst til selve lyttesituasjonen. Det er tross alt en situasjon vi har lært oss å forbinde med distraksjon. Dette er hva den amerikanske filosofen Jerrold Levinson snakket om når han sa:

For the listener who wears earplugs a very LOUD performance is the best.

For én som har utviklet gode interne ørepropper skal det gjerne litt sterk skyts til for å trenge gjennom og på veien har de finere detaljene en tendens til å forsvinne. God musikk krever derimot at vi går den i møte i lyttesituasjonen men for å gjøre det trenger vi å kunne fokusere.

Så som et oppfordring: oppdater gjerne anlegget men vær samtidig klar over det indre filteret.

Artikkel ble publisert i Audiophile.no 29.06.2014