Hemmeligheten bak en “naturlig teknikk” – Historien om mannen som mistet kroppen sin

It takes a lot of effort to make something look effortless – Ben Mitchell

The best art always seem effortless – Steven Sondheim

Det sies at konsertpianister benytter en finmotorikk med en koordineringsgrad som ligger over den en hjernekirurg benytter ved operasjoner. Det å formidle et musikkstykke som krever at hver finger, hvert ledd i den fingeren og hver muskel i hånd, arm og kropp samarbeider og bidrar til at det samlede resultatet fremstår som en helhet harmonisk, melodisk og rytmisk er egentlig et aldri så lite fysiologisk og nevrologisk mirakel.

Hånd på klaviatur

Kanskje grunnen til at det likevel ikke oppfattes slik er at når kunst på et høyt nivå fremføres er gjerne et av kjennetegnene at det virker ”uanstrengt”. Og kan hende er det grunnen til at så mange musikere og kunstnere innen fag som krever en nitid kroppskontroll er på leting etter en “naturlig teknikk”? Men hva ligger egentlig bak begrepet “naturlig teknikk”?

Sansen vi ikke vet vi har

Det ikke så mange tenker over er hvor mange av våre tilsynelatende dagligdagse handlinger som er liknende mirakler, nevrologisk og fysiologisk sett.

Skjelett – Kopi

Grunnlaget for at vi i det hele tatt er i stand til å bevege oss er samarbeidet som eksisterer mellom hjernen vår, nervesystemet vårt og musklene våre, et samarbeid som kan gjøre oss i stand til alt fra å knytte skolissene til å spille en pianokonsert.Brain

Ikke alle har behov for å spille en pianokonsert eller utføre en hjerteoperasjon, men uavhengig av bruksbehovet vårt så vil de fleste av oss gå gjennom livet mer eller mindre uvitende om de tusenvis av detaljerte mirakuløse prosesser som gjør oss i stand til å utføre de fleste dagligdagse gjøremål. Og en ting gjelder oss alle: det er først når ting ikke lenger fungerer som de skal at vi begynner å ane hvor omfattende dette usynlige samarbeidet mellom hjerne, muskler og nerver virkelig er.

Propriosepsjon er navnet på den sansen som gjør hjernen vår i stand til å vite hvor hver del av kroppen vår til enhver tid befinner seg og som dermed gjør det mulig for hjernen å sende koordinerte signaler i form av motor programmer til kroppen vår – en evne vi tar så for gitt at det omtrent er umulig for oss å forstå hva denne sansen egentlig består i. Så den beste måten å gi et godt bilde av denne sansen på er kanskje å vise hvordan livet til en som må leve uten den arter seg.

Mannen som mistet kroppen sin

ian-watermanDa 19 år gamle Ian Waterman først ble dårlig trodde han det bare dreide seg om en vanlig forkjølelse eller virusinfeksjon. Den kraftige unggutten jobbet som lærling hos en slakter og var vant til å kjøre seg hardt i en utfordrende og fysisk krevende jobb. Han hadde tidligere fått et lite kutt i den ene fingeren og kuttet utviklet seg sannsynligvis til en infeksjon. Det som startet som en vanlig forkjølelse skulle vise seg å være noe mye verre. Mens legene forgjeves forsøkte å forstå hva som foregikk mistet Ian gradvis kontrollen over lemmene  sine og endte opp liggende i en seng uten å kunne styre noen del av kroppen sin fra halsen og ned.

Det som forvirret leger og nevrologer var at tilstanden ikke artet seg som noen alminnelig lammelse: Ian var ikke paralysert, musklene og leddene fungerte fortsatt men hjernens tilgang til dem var blokkert: Ian kunne ikke lenger styre dem til å gjøre det han ville fordi hjernen ikke visste hvor delene befant seg.  Samtidig mottok hjernen hans fortsatt visse signaler fra kroppen, bl.a var han i stand til å føle smerte og temperaturforskjeller.

Dommen fra nevrologene var brutal: resten av livet i en rullestol.

Nerver til besvær

Ians tilstand er en effektiv påminnelse om hvor komplekst og spesialisert nervesystemet vårt er. Vi tenker gjerne på en nerve som en slags kabel som formidler signaler mellom kropp og hjerne. Men virkeligheten er litt mer sammensatt.kabler

Hvis du skjærer gjennom en nerve og tar en titt på tverrsnittet så vil du se at denne nerven inneholder flere mindre deler, nervefasicler,  og inne i hver av disse igjen finner vi individuelle nervefibre.

En nervefiber kan være sensorisk eller motorisk. De motoriske fibrene sender signaler til muskelfibrene om at de skal trekke seg sammen.  De Sensoriske fibrene starter enten i huden eller i muskelen og har forskjellig størrelse: de største formidler informasjon om berøring, muskelfølelse og bevegelsesfølelse mens de minste formidler informasjon om muskeltretthet, temperatur og visse former for smerte.

Hos Ian var de motoriske fibrene inntakt men de store sensoriske fibrene (og dermed også tilgangen til helt spesifikke deler av nervesystemets funksjoner) var skadet, nervefibre som var ansvarlige for å ta inn alle de sensoriske nerveimpulsene som fortalte om leddstillinger og muskelaktivitet og for å mate denne informasjonen videre til hjernen.

Tilstanden, som kan forekomme i ulike grader, fikk etter hvert navnet Sensory Neuropathy: Skadede sensoriske nerver.

En totalt viljestyrt kropp

Ian hadde et avgjørende fortrinn i all uflaksen: han var fortsatt ung da han ble syk. Etter det første sjokket og fortvilelsen over rullestol-dommen fant den unge engelskmannen ut at han ikke ville slå seg til ro med legenes prognoser. Siden de nervene som skulle ha sørget for at hjernen fikk informasjon nødvendig for å bevege kroppen var ødelagte var det nødvendig å skape en ny forbindelse mellom hjerne og kropp. Løsningen, i alle fall halvparten av den,  lå i visualisering.

Ian fant ut at hvis han hadde et helt konkret bilde i hodet sitt av hvilken bevegelse han skulle utføre og deretter benyttet øynene sine som kontroll og feedbackkanal for å fortelle hjernen hvor de delene han skulle bevege befant seg var han i stand til, etter beinhard, årelang opptrening og disiplin, å langsomt og omstendelig kunne styre kroppen sin igjen.Veivalg

Når vi lærer å bevege oss som barn er dette først gjennom grove, store bevegelser som deretter gradvis blir mer og mer fin-koordinert og satt sammen i automatiske mønstre – motor programmer. Dette gjør at vi etter hvert slipper å tenke over alle de små detaljer ved bevegelsen og vi kan frigjøre energi til å tenke på noen annet mens vi sykler, går eller utfører andre koordinerte bevegelsesmønstre. Men det at vi ikke lenger bevisst tenker over hvilken koordinasjonen som må til for å kneppe en knapp betyr ikke at kroppen vår ikke utfører den og en av forutsetningene for slike motor programmer er at hjernen vet hvor delene som skal delta i koordinasjonen befinner seg – at den har et utgangspunkt å jobbe fra.

Uten denne kunnskapen vil hjernen famle i mørke så og si. Ian som etter sykdommen levde i en kropp hvor hjernen ikke lenger kunne benytte noen av de tidligere automatiske bevegelsesmønstrene var nå på et vis tvunget til å gjøre alt ut i fra et nullpunkt: alle koordinasjoner måtte nå gjøres 100% bevisst.

Har du eit personleg problem med tyngdekrafta?”∗

De automatiske motor programmene som vi benytter hver dag er også basert på en innebygget underbevisst forståelse for fysiske lover og hvordan de påvirker kroppen vår.  Denne forståelsen benytter vi oss av daglig, feks hver gang vi skal løfte noe. Et enkelt eksempel: Størrelsen på basen din, det vil si om du står bredbent eller med samlede føtter er avgjørende for om du vil vippe over ende eller ikke hvis du holder noe tungt ut fra kroppen. Her er et visuelt eksempel på hva som skjer om man ikke har denne kunnskapen: kran som tipper

Ian, som ikke lenger har tilgang til sine automatiske motor program må dermed hele tiden forholde seg bevisst til disse generelle lovene: hver gang han skal løfte noe må han beregne hvor mye vekten av gjenstanden vil påvirke balansen i resten av kroppen og deretter justere stillingen på armer og ben og spennings-graden i musklene i dem basert på dette.

Vi tenker sjelden over de fysiske lovene som omgir oss og påvirker oss hver dag. Det er ikke tilfeldig at biomekanikk fortsatt er et relativt ukjent begrep for de fleste. Kunnskapen om hvordan biologisk materiale (les: det som kroppen vår er bygget opp av) påvirkes av fysiske krefter (for eksempel tyngdekraften) er ganske enkelt ikke noe de fleste går rundt og tenker på. Likevel lever vi alle under disse lovene, vi er bare så heldige at vi sjelden trenger å forholde oss bevisst til dem, unntatt ved de anledningene hvor propriosepsjonen vår er en anelse mer svekket enn til vanlig, for eksempel ved beruselse.

For en som Ian som er absolutt avskåret fra denne sansen blir dét å forholde seg bevisst til tyngdekraften en meget bevisst handling. Bl.a blir ansvaret som hviler på øynene og synet altomfattende: så lenge han kan bruke synet til å gi hjernen tilbakemelding om hvor kroppen hans befinner seg er Ian i stand til å styre kroppen sin med en kontroll som han (foreløpig) er alene om i verden. Hvis denne feedbackkanalen forsvinner, for eksempel ved at lyset slås av, mister han øyeblikkelig kontroll over kroppen og faller sammen som en filledukke, et resultat av hjernens mangel på feedback fra kroppen og dermed dens evne til å justere kroppen i forhold til tyngdekraften.

Hjerne søker kropp

file6881288615765Når vi ser små babyer bevege seg langsomt, omstendelig og målbevisst er vi vitne til en omhyggelig opptrening av koordinasjon og motor mønstre som senere skal danne grunnlaget for alle bevegelsene som følger gjennom et langt liv. Det fokuset som barn i denne fasen har når de beveger seg er dypt konsentrert og vi kan fortrylles av hvor “søtt” denne konsentrasjonen rundt handlinger som å kneppe en knapp eller gripe rundt en gjenstand er. Men det som foregår i hjernen under en slik opptreninger er i virkeligheten noe som snarere burde påkalle vår beundring: Skanninger av hjernen til Ian når han utfører sine bevisst koordinerte bevegelser påviser en aktivitet i deler av hjernen som vanligvis kun brukes ved den mest sofistikerte form for intens konsentrasjon, områder som reserveres for handlinger som sjonglering.

I tillegg er det en annen pris som Ian hele tiden betaler men som vi med propriosepsjonen vår i behold slipper å forholde oss til: hjernen vår krever og er avhengig av kontakt med kroppen. Når denne kontakten ikke er der opplever hjernen det som en instinktiv trussel. Å ha denne tilstanden vil altså si at du hele tiden går rundt med et nervesystem mer eller mindre i helspenn og at du konstant er nødt til å gi hjernen visuell feedback for å holde panikken stagget.

Tenk selv hvordan du opplever det å bomme på et trappetrinn når du går ned en trapp. Det hugget som går gjennom oss i dét det forventede støtet fra underlaget ikke kommer er hjernen som roper etter feedback fra kroppen, en feedback som i denne anledningen ikke kom som forventet og som i Ians tilfelle aldri vil komme.

Trapper

Bevisst kroppsbruk og ” bevisst kroppsbruk”

De fleste handlinger som krever en spesielt sofistikert form for kroppskoordinasjon som musikkutøving, dans eller toppidrett fordrer at vi trener opp og bevisstgjør deler av kroppen gjennom øvelser og stadige bevisste repetisjoner. Gjennom dette arbeidet får vi en mer detaljert kontroll over kroppen vår. Vi kan si at denne kontrollen ligger latent i de fleste av oss som en mulighet, selvfølgelig også influert av ting som arv og miljø. Men uansett hvor detaljert og rigorøst vi tror vi styrer kroppen vår: vi kontrollerer bevisst likevel bare en brøkdel av alle de signalene som trengs for å utfør den handlingen vi gjør, konsert, dans eller offpist. Resten av signalene er bygget opp av de uhyre komplekse motor mønstrene som hjernen vår har designet over tid og som vi alle er avhengige av (Ian Waterman er et eksempel på nøyaktig hvor avhengige).

L1030139

En vidtflyvende tanke: vår innebygde fascinasjon for ytre mønstre speiles av at vi selv er fysiologisk og nevrologisk mønster-baserte skapninger.

( For flere tanker rundt fenomenet mønster ta en titt på denne artikkelen)

Det at vi tar disse mønstrene for gitt er kanskje det beste beviset på hvor utrolig sømløst og fininnstilt dette systemet er. Bare når vi er vitne til dette mønstret på sitt ypperste  som på en konsert, en ballett forestilling eller et sportsarrangement kan vi bli slått av dets kompleksitet og imponerende muligheter: når en utøver på toppnivå får noe som er så grunnleggende komplekst til å se ”uanstrengt” ut.

En tilsynelatende uanstrengt teknikk betyr altså ikke, nevrologisk sett, at noe er ”uten anstrengelse” men heller at noe er velfungerende, samkjørt, velkoordinert til det ytterste. Og det er dette som ligger til grunn for en såkalt  ”naturlig spilleteknikk”: ikke en kroppskontroll som kommer av seg selv uten innsats bare vi slapper nok av, men en sofistikert kompleks koordinasjon som gjennom sitt uanstrengte uttrykk viser oss hva vi bærer i oss av muligheter.

 

∗  En takk til Brynhild Winther for bruken av en av hennes tekster som en overskrift i denne bloggen. Anbefaler alle å ta en titt på kunsten hennes her!

Vil du vite mer sjekk ut BBC Horizon- dokumentaren “The man who lost his body” som forteller hele historien om Ian waterman. Her er et lite klipp:

Timani – en inngangport til en dypere forståelse av kropp og musisering

stående speilbilde For musikere
– For ikke-musikere
– For tangodansere

  • Timani handler om å oppnå en bedre indre koordinering mellom de ulike delene av bevegelsesapparatet vårt og derved øke evnen til musisering eller ganske enkelt til å være komfortabel i egen kropp. Du oppnår en større sikkerhet og teknisk kontroll, bedre klang og større uttrykksmuligheter på instrumentet ditt. I tillegg får du konkret kunnskap som lar deg forebygge framtidige belastningsskader og endre innøvde belastende spenningsmønstre.

Kroppen vår er et presisjonsverktøy: hver del har sin bestemte funksjon og oppgave og de ulike delene samarbeider i et helhetlig system. Optimalt sett jobber de ulike delene av kroppen vår etter et utfyllende prinsipp: hver del – sin oppgave. Belastningsskader oppstår gjerne som et resultat av at denne arbeidsfordelingen har blitt forskjøvet: deler kompenserer for hverandre og gjør ting de ikke er ment å gjøre.

Kroppen vår er tilpasningsdyktig til en utrolig grad og den er i stand til fysisk å endre form som en følge av vedvarende ytre påkjenninger og ensidige belastninger. Imidlertid har den fra naturens side en default-modus; begrepet “Alignment” henviser til den fysikalske utgangsposisjonen for skjelettet vårt som tillater oss å ha maksimal bevegelighet og sirkulasjon med minimal slitasje. Denne optimale posisjonen påvirkes i svært stor grad av spenningsmønstre i muskel- og bindevevet i kroppen vår. Disse spenningsmønstrene er det mulig å endre.Alignment

Sist men ikke minst: Kroppen vår og dens form, utseende, funksjoner og bevegelsesmuligheter er styrt av de fysiske lovene i den verdenen vi lever i hvorav tyngdekraften er den viktigste. Timani baserer seg i stor grad på faget biomekanikk som dreier seg om hvordan biologisk materiale (tenk: kroppen vår) påvirkes og reagerer på mekaniske krefter (trykk, press og tyngdekraft).

Målet gjennom Timani er å lære å bruke bevegelsesapparatet vår på en differensiert måte og å trene opp en tilgang til de ulike lagene og delene av kroppen vår. Dette involverer nevrologiske og muskulære øvelser og gir samtidig en svært konkret innsikt i eget spilleapparat/egen kropp og hvordan den fungerer.

Timani for musikere:

Musikere har en arbeidssituasjon som på en og samme tid krever stor stabilitet og utholdenhet og samtidig en høy grad av fleksibilitet, finmotorikk og bevegelighet. Ulike deler av bevegelsesapparatet vårt er ansvarlig for å gi oss disse tingene men hvis feil del benyttes til feil bruk ender vi opp med en indre koordinasjon som virker belastende på kroppen og kan føre til spenninger, begrenset luftstrøm, presset klang, manglende rapiditet, smerter og andre problemer vanlige blant musikere.

IMG_0071I en Timani-time jobber du med øvelser som delvis foregår direkte på instrumentet. Belastningsskader er svært ofte et kompensasjonsproblem: de oppstår når vi bruker feil del av bevegelsesapparatet vårt til en oppgave den ikke er ment for. Dermed har det lite for seg å dra på treningsstudio for å bli sterkere eller å få behandlinger av en fysioterapeut/akupunktør/naprapat/lege etc så lenge vi ikke endrer på det som gjør at problemet stadig vender tilbake: måten vi bruker kroppen vår på ved instrumentet.

I løpet av den første timen tar vi en prat om din tidligere og nåværende spillemessige situasjon, vi foretar en analyse av kroppsbruken din når du spiller og vi jobber med øvelser tilpasset det som er mest hensiktsmessig for ditt utgangspunkt. Timani er et helhetlig system, det vil si at det baserer seg på forskning innen bevegelseslære som ser på kroppen som en helhet hvor alle “delene” påvirker hverandre på ulike måter. Smerte er ikke alltid en god indikator på hvor hovedproblemet faktisk sitter: en skade i en fot kan for eksempel føre til smerter i skuldre og nakke som igjen kan påvirker bruk av fingre og armer under spilling. En del av arbeidet med Timani består derfor i å forstå hvor et problem kommer fra og å jobbe aktivt med å endre uheldige bevegelsesmønstre.

Timani for ikke-musikere:

Ikke musiker? Vi har alle en kropp. Her vil du få økt kunnskap om  egen kropp og bevegelsesapparat og om hvordan du gjennom bevisst trening og kroppsbruk kan endre belastende mønstre og stadig tilbakevendende problemer. I tillegg lærer du hvordan du, via kroppen kan jobbe med stress-og spenningsrelaterte problemer. Jeg er sertifisert restorative exercise instruktør innen Nutritious Movement (foreløpig den eneste i Norge) og underviser også dette systemet som en del av min Timanipraksis. Les mer om Nutritious Movement her: Nutritious movementSkjelett

Er du tangodanser og ønsker økt kunnskap om hva som kan bedre akse, balanse, stabilitet og flow på gulvet? Jeg har danset tango i 15 år og bruker aktivt elementer fra min praksis for å hjelpe kroppen til å jobbe mer optimalt på dansegulvet.

tangoskoHvis du vil lese mer om flere av temaene innen Timani så ta en titt på disse postene: om Timani og tango, om belastningsskader hos musikere, om temaer knyttet til nevrologi og kropp

  •  Ønsker du å prøve Timani? Ta kontakt på mirhla@gmail.com eller send en sms til 99 47 90 92 for å bestille time. Første time varer ca 90min, oppfølgingstimer (hvis du ønsker det) varer 1 klokketime. Timene kan tas enten der du er så fremt du har tilgang på instrument, eller hos meg på Holmlia i Oslo. Timani egner seg for alle instrumenter og for sangere men er også til nytte for alle som ønsker økt kunnskap om egen kropp og bevegelsesapparat og som vil ha hjelp til å spille mer på lag med kroppen i hverdagen. Jeg tilbyr Timani som en del av mitt foretak The listening experience og du kan lese mer om det og andre ting jeg jobber med på hjemmesiden min her
  • Ønsker du en presentasjon for elever/lærere/instruktører/medarbeidere? Hva med å starte studieåret med en grundigere kjennskap til de spesielle anatomiske, biologiske og nevrologiske utfordringene en musikkstudent møter og hva som kreves for å få kroppen til å fungere optimalt i en læresituasjon/høyskolestudium? Jeg holder foredrag og presentasjoner om teorien og tanken bak Timani for høyskoler, grupper og lærere.

image002Timani gir:

  • Anatomisk og nevrologisk kunnskap om kroppens koordinasjon og funksjonsmåter
  • Øvelser som bedrer teknikken, fremmer forholdet til instrumentet og øker uttrykksmulighetene og evnen til klangvariasjon
  • Økt mulighet for tilstedeværelse i musikken både fysisk og mentalt
  • Innsikt og kunnskap som gjør deg i stand til å forebygge og forhindre fremtidige belastningslidelser knyttet til musikkutøving eller daglig kroppsbruk
  • Mulighet til å endre mulige belastende spillemønstre og bygge deg opp etter skader.
  • Mulighet til å spille på kroppens premisser
  • Opplæring i differensiert muskelbruk og en mulighet til å utvikle et større musikalsk og teknisk overskudd i spillingen
  • Innsikt i hva som rent fysiologisk ligger bak vanlige metaforer brukt i spilleundervisning (“Spille med tyngde”, “bruke støtte” etc)

Timani er utviklet av den norske pianisten Tina Margareta Nilssen som også driver Timaniakademiet i Oslo. De tilbyr både utdannelse, kurs og privatundervisning. For mer info om Timani sjekk ut hjemmesiden her: www.timani.no