Bevegelse som næringsstoff. Er du en ubevisst kroppsbruker?

I den norske humorserien “Spøkelyset” som gikk på NRK på 1980-tallet belyste komikertrioen KLM (Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen) aktuelle samfunnsfenomener og hadde blant annet en hysterisk sketsj hvor de introduserte begrepet “totaltrim”.

Formålet med totaltrinn var å trene muskler som lå brakk hos de fleste pga lite bruk (de såkalte “brakk-musklene”- vist på en egen anatomiplansje) og måten dette ble gjort på var å legge inn mer bevegelse i hverdagen gjennom å gjøre hverdagslige aktiviteter på nye (og som regel mer kompliserte) måter. Eksemplene på totaltrim rommet alt fra alternative måter å komme seg inn i bilen på, KLM´s egen versjon av “silly walks” (hvordan variere gangmønsteret) til fantasifulle måter å dekke bordet, knyte slipset og hilse på når man treftes på gaten.

Sketsjen er ubetalelig og lydsporet alene er verdt en reprise. Temaet har imidlertid, som all god humor, et element av sannhet i seg, for ikke å snakke om et snev av profeti. I dagens samfunn har vi outsourcet bevegelser fra store deler av dagliglivet vårt og erstattet det med stillesittende arbeid som består av forenklede og repeterende bevegelser. Dette kombineres gjerne med korte, intense perioder med trening som, for mange, er synonymt med “bevegelse”. Fordi vi gjerne måler effekten av trening i form av antall timer trent vil mange oss, når det snakkes om at vi trenger å bevege oss mer, tenke på hvordan vi skal klare å dytte enda en time trening inn i en allerede overfylt timeplan.

Men bevegelse kan også forstås på en annen måte.

Bevegelse – makronæringsstoffer for kroppen

Den amerikanske biomekanikeren Katy Bowman er grunnleggeren av Nutritious Movement, et omfattende bevegelsessystem for hele kroppen. Gjennom navnet og begrepet Nutritious Movement bruker Bowman næringsstoffer (nutrients) for å tydeliggjøre hvorfor vi trenger å endre og utvide vår forståelse av begrepet “bevegelse”.

Bilderesultat for movements matters bowman

Kroppen vår trenger et vidt spekter av ulike næringsstoffer i form av vitaminer, mineraler, sporstoffer, væsker m.m. Hvert og ett av disse næringsstoffene er viktige men uansett hvor viktige de er kan de ikke erstatte hverandre. Variasjon er nødvendig for å opprettholde vitale funksjoner og få dekket alle kroppens behov. Å ta enorme doser c-vitamin vil ikke hjelpe deg hvis du har kalsium mangel.

Resultatet av en ubalanse i tilførselen blir til syvende og sist mangelsykdommer.

freestocks-org-126848

Bevegelse er en biologisk forutsetning ikke bare for god helse men også for å kunne opprettholde basale og livsviktige funksjoner i kroppen. Hvis vitaminer, sporstoffer og mineraler utgjør mikronæringsstoffene vi trenger for å drive alle prosessene i kroppen vår kan bevegelse sees på som et makronæringsstoff av like stor viktighet. Og da snakker vi om en mye mer differensiert betydning av ordet “bevegelse”.

Bevegelse trigger aktivitet i cellene

Det engelske begrepet “use it or lose it” gjelder for en mye større andel av kroppen vår enn de fleste er klar over, også de delene vi ikke kan se. Mekanotransduksjon er det som skjer når cellene i kroppen vår reagerer og responderer på mekanisk belastning (som trykk, strekk osv). Enhver bevegelse vi gjør, både indre og ytre fører til ulike belastninger og vil bidra til at cellene våre, via mekanotransduksjon, responderer på ulike måter, en av dem er ved å produsere ulike substanser, som feks benvev. Dette skjer imidlertid kun i de områdene som belastes. Bevegelsen i ribbena dine under en full innpust-utpust påvirker cellene i dette området og sikrer fortsatt produksjon av benvev i ribbena dine. Alt som hindrer fri bevegelse her fratar tilsvarende cellene her fra belastningen de trenger for å opprettholde denne produksjonen på et optimalt nivå.

Bilderesultat for mechanotransduction

Det miljøet som cellene våre lever i er også avhengig av bevegelse da uttransportering av avfalsstoffer og tilførsel av næringsstoffer begge er prosesser som i stor grad drives av, nettopp, mekanisk bevegelse. Det er ikke tilfeldig at de store ansamlingene av lymfeknuter befinner seg i nettopp de områdene som bør ha størst bevegelse når vi går – i lysken, armhulene og knehasene.

Når det gjelder både mekanotransduksjon og andre bevegelses-drevne prosesser i kroppen har kvaliteten på bevegelsen alt å si.

Hvis vi skal ta næringsstoff-lignelsen opp igjen kan vi si at vi trenger et differensiert og bevisst “kosthold” av bevegelse med mye variasjon for at kroppen vår skal få det den trenger for å holde seg frisk og funksjonell.

Bevegelse – ikke hvor mye men hvordan

 

Det kravet til bevegelse som stilles for å leve i et moderne samfunn i dag er betydelig lavere og mindre differensiert enn vår kropps faktiske, biologiske behov for bevegelse. I tillegg til arbeidsplasser som i stor grad kun krever repetitive og begrensede bevegelser er samfunnet vi lever i også i stor grad tilrettelagt på måter som presser oss inn i visse gjentatte statiske positurer.

Et eksempel: i løpet av en dag er vi innom svært mange situasjoner hvor vi sitter: ved frokostbordet, på buss/trikk/tog/i bilen på vei til jobb, ved kontorpulten eller arbeidsbordet, ved spisebordet i lunsjpausen, på buss/trikk/tog/i bilen hjem, evt på benken i parken, på treningsmaskinen i treningsstudioet, ved middagsbordet og i sofaen foran TV´en eller dataskjermen hjemme når vi endelig kan slappe av.

mitchell-ng-liang-an-49703

Photo by Mitchell Ng Liang an on Unsplash

Imidlertid er ikke problemet at vi sitter, problemet er snarere at vi gjerne sitter på en bestemt og repeterende måte, ofte bestemt av hva slags sitteunderlag/stol som er tilgjengelig. I løpet av de siste årene har heve-og -senke kontorpulter gjort sitt inntog på mange arbeidsplasser, gjerne nettopp fordi vi har fått høre at konstant sitting ikke er bra for kroppen. Dermed har vi erstattet konstant sitting med konstant ståing og isteden fått problemer med smerter i ryggen og bena, verkende føtter mm. Men er det “sitting” og “ståing” som er problemet her?

Eller burde vi snarere se litt mer på “konstant”-elementet?

Bevegelse, i et større perspektiv, dreier seg ikke om å finne “riktig positur”, “riktig stol” eller “riktig arbeidsstilling”. Det dreier seg om å oppdage at de fleste av oss, i løpet av en vanlig dag, benytter et svært begrenset bevegelsesrepertoar, noe som fører til at flere av oss lider av bevegelses-mangel på et grunnleggende celle-nivå.  Som med et ensidig kosthold: det er fullt mulig å overleve på det men etter hvert vil det dukke opp mangelsykdommer.

Biomekanikk – å knytte konsekvens til årsak i kroppen

Det er imidlertid ikke alltid opplagt for oss at det vi opplever av fysisk ubehag er et resultat av bevegelses- underernæring.

Vi lever i et samfunn som til en stor grad oppmuntrer oss til å splitte kropp og sinn og resultatet er en generell nedsatt sensitivitet når det kommer til å kunne sanse kroppen vår og dermed også de signalene den sender oss. Når disse signalene blir høylytte nok har vi også utviklet andre “fortolkningsmetoder” for å forstå dem. At noe er “genetisk”, “psykologisk” eller “bare er sånn” er argumenter som benyttes overraskende mange ganger, også av trent helsepersonell, til å begrunne alt fra diffuse ubehag, skjelletære feilstillinger, indre mentalt klima eller kroniske smertetilstander.

chris-barbalis-186421

Photo by Chris Barbalis on Unsplash

Det finnes allikevel andre måter å forstå forholdet mellom årsak og konsekvens i kroppen: Kroppen vår er, som alle andre biologiske organismer, underlagt biomekaniske prinsipper som gjør det mulig å forutsi konsekvensene av å benytte den på ulikt vis, og dermed også konsekvensene av gjentatte bevegelsesmønstre.

Biomekanikk er vitenskapen om hvordan mekaniske lover påvirker levende strukturer og biologisk materiale, med andre ord: det som kroppen vår er laget av. Den kan dermed brukes som et kart for, til en viss grad, å si noe om hva som er sannsynlige konsekvenser av visse måter å bruke/ikke bruke kroppen på. Spesielt hvis disse måtene fortsetter over lang tid.

For å forstå at plager og ubehag kan være forbundet med måten vi bruker kroppen på må vi gå fra å definere “bevegelse” som “trening” til heller å definere det som noe slikt som “aktivitet livsviktig for opprettholdelsen av basale biologiske og fysiologiske funksjoner i alle deler av organismen”

De aller fleste av oss har fått med oss at “bevegelse er sunt”. Men hvis vi er vante med å forbinde “bevegelse” med “trening” er det lett å tenke at så lenge vi jogger en time hver dag har vi fått “dosen” som er nødvendig (vi kan til og med regne oss som over gjennomsnittet siden vi klarer såpass).

Hva vi gjør med kroppen i alle de resterende timene av døgnet vil imidlertid ha en større innvirkning på kroppen vår og i dette tilfellet trumfer kvantiteten: hvis du trener 1 time hver dag har du 14 timer hvor du gjør noe annet enn å trene og det er dette “andre” og kvaliteten av det, som ofte utgjør den største biomekaniske påvirkningen på kroppen din.

Relatert bilde

Måten vi beveger oss på i de 14 timene hvor vi ikke trener kan imidlertid ofte være et ganske stort blindpunkt for mange av oss og kan også være bestemt av mange ulike faktorer.

Det ligger dype kulturelle, sosiale og ikke minst psykologiske årsaker til grunn for måten vi benytter kroppen vår på. Noen av disse er også avgjørende for hvor lett det vil være for oss å endre våre bevegelsesrutiner.

Kroppsbruk = identitet

Vi mennesker kommuniserer på en mengde ulike plan hvorav språket vi skaper med munnen kun er en liten del. I tillegg kommer det omfattende, rike og, for en stor del, ubevisste kroppsspråket vårt. Måten vi står, går og sitter på kan være påvirket av en blanding av tillærte bevegelsesmønstre og kulturelle og sosiale koder.

Kroppsspråket vårt er avgjørende for hvordan omverdenen vår oppfatter oss og derfor vil dét å endre måten du beveger deg på også endre det bilde av deg selv som du deler med omverdenen. Er du den “selvsikre”(ribbeskyv, vekten på det ene benet)? Den som “ordner opp og er til å stole på” (ribbeskyv, skuldre trukket bakover)? Den som “ikke tar ting så høytidelig” (kollaps i ryggsøylen, henge på bekkenet, hyperkyphose)? Den som “ikke ønsker trøbbel” (inntilbens, hyperkyphose, innadroterte overarmer)? Den som ikke “utgjør noen fare for noen” (det samme)? Den “anstendige” (bena alltid krysset i sittende stilling)? Den “empatiske” (fremmadskutt hode og hyperekstensjon i nakke)? Den “uinteresserte” eller “kule”? (henge på bekkenet, hyperkyphose, en positur som vi forøvrig finner igjen blant utstillingsdukkene i de fleste butikkvinduer).

bhargav-sai-v-252885.jpg

Photo by Bhargav sai v on Unsplash

Dette er selvførlgelig satt på spissen men poenget er at alle disse “typene” har sine tilhørende positur-koder, noen av dem kulturelt betinget andre mer eller mindre universelle, men alle vil ha ulike effekter på kroppen din, spesielt hvis de er del av et fast daglig bevegelsesrepertoar.

Vår individuelle ubevisste oppfattelse av verden og virkeligheten spiller også inn på hvordan vi beveger oss. Som et vandrende kartotek går vi alle rundt i kropper formet av alle tidligere erfaringer og opplevelser og de oppfattelsene av virkeligheten som disse opplevelsene har dannet i oss,  på godt og vondt.

Er verden et generelt trygt eller utrygt sted å være? Din personlige opplevelse av dette vil forme måten du uttrykker deg selv på gjennom kroppen din, bevisst så vel som ubevisst.

Kroppsbruk = assosiasjoner

Hvordan du ubevisst tillater deg selv å bevege deg er også et resultat av hvilke assosiasjoner ulike stillinger og bevegelser vekker i oss.

God mobilitet i hofteleddet er avgjørende for svært mange fysiologiske prosesser i kroppen. En av de beste forutsetningene for å sikre seg å bevare eller utvikle denne mobiliteten er å oftere variere sittestillingen og også benytte sittestillinger hvor du sitter på huk. Ville du ha motforestillinger mot å sette deg på huk på gulvet selv om det var en stol ledig? Eller å sitte på kne eller med bena i kors på kontorstolen?

Vi forbinder gjerne ulike typer kroppsbruk med bestemte assosiasjoner og avhengig av om de er positive eller negative vil vi være mer eller mindre åpne for å benytte dem selv. Hvis du forbinder dét å sitte på huk med å gå på do (fra ungdomsskolens teltturer) vil du ha flere motforestillinger mot å “squatte” offentlig enn hvis du er vant til å reise rundt i asia hvor dette er en vanlig sittestilling.

Hvis dét å sitte med bena i kors er noe som fremkaller tanken på ashramer, chanting og løse gevanter er du kanskje ikke fristet til å gjøre det i styremøtet på jobben?

ashes-sitoula-93552

Photo by Ashes Sitoula on Unsplash

Dét å muliggjøre nye måter å sitte/stå/gå og bevege oss på  krever ofte at vi kanskje må gjøre andre endringer i hverdagen vår. Tillater klærne du går med at du beveger deg fritt eller sitter på nye måter? Er identiteten din så tett knyttet til bestemte antrekk at det å endre det ikke er noe alternativ? Hvordan påvirker møblene hjemme og på arbeidsplassen måten du bruker kroppen på og er miljøene rundt deg forståelsesfulle for eventuelle endringer du måtte ønske?

Å endre måten vi bruker kroppen på utfordrer altså ofte mer enn bare den fysiske kroppen.

Endringer er i tillegg ikke noe hjernen vår er spesielt glad for. Det medfører stor energibruk i starten og gjør oss sårbare. Derfor kan vi oppleve at fysiske endringer, i begynnelsen, trigger alt fra irritasjon, oppgitthet, ubehag, utålmodighet eller sinne i oss.

Hvor stor toleranse har du for disse emosjonene?

Hvis du har fått liten trening i selv-regulering i møte med slike emosjoner er det mer sannsynlig at du vil unngå situasjoner som trigger disse, som feks endringer i hvordan du bruker kroppen din.  På den andre siden vil dét å endre måten du beveger deg på også kunne medføre en endring i måten du forholder deg til deg selv, din egen kropp og dine egne emosjoner på.

Måten du beveger deg på påvirkes av alt fra mobiliteten i hofteledd, ryggvirvler og andre ledd, evnen din til differensiering mellom stabilisatorer og mobilisatorer og ikke minst av hva du bruker kroppen din til. Evnen som ciliærmusklene i øynene dine har til bevegelse er avgjørende for å kunne skifte mellom å fokusere på kort og lang avstand med blikket. Den beste måten dette trenes på er ved å stirre på ting som er langt borte. For å stirre på ting som er langt borte må du befinne deg ute. Hvor ofte befinner du deg ute? Og hvor ofte gir du deg tid til å stirre på ting langt borte når du er ute?

Kanskje du burde slutte å lese og gå ut nå?

Stille vann

Interessert i å bli en mer bevisst kroppsbruker? Start i dag!

The effortlessness of the expert

It takes a lot of effort to make something look effortless – Steven Sondheim

When we witness an expert performer in music or in sport the word “effortless” often springs to mind. However, most people are (hopefully) aware of the amount of work actually needed to reach this level of mastery. Therefor “effort-less” can necessarily not mean that something is “without effort”.

Hånd på klaviatur

A seemingly “effortless” performance is indeed the result of a sophisticated physical and neurological coordination which creates a subtle fluctuation between tension and relaxation in the parts responsible for the movements and to master this coordination is at the true core of every excelling performance.

Excessive and static tension

In a body performing at a high level of function there is very little excessive tension present, each part of the body has just the necessary amount  needed to perform the task.

A lot of us carry an excessive level of tension in certain parts of our bodies, both when we are performing tasks and when we are seemingly relaxed. Changing the tensional pattern of our body takes a long time, primarily because most of us are unaware of much of the tension present in our bodies. In our minds we have a tendency to think that:

TENSION = PAIN

so that when a part of our body is not performing as it should according to its design we may not necessarily attribute the lack of performance to excessive tension as long as it´s not causing us any pain. But the presence of tension is not necessarily visible only through pain but also in restricted movement, non-optimal coordination  and affected performance.

Changing a pattern requires that we first become aware of it. Do a simple exercise: Stand on all fours and allow your stomach to relax and sink down like a hammock.

All the way…

Take some time (think a couple of minutes) to let your stomach completely give in to gravity. You will probably experience that  what you thought were a full relaxation is just a fraction of the potential and that as the seconds pass you will sense more and more micro-releases in the tension in your belly.

Most of us spend an excessive amount of energy constantly sucking in our stomach, so much that when we are in a position where gravity naturally pulls our organs forward we have a problem releasing this tension because it has become a more or less constant and unconscious pattern.

But constant static tension also means restricted circulation and our abdominal region contains things that are dependent on good circulation in order to function properly.

Like your digestive- or reproductive organs.

A constant excess of tension makes it harder to relax but more importantly: it also leads to a limited ability to activate and relax your muscles at different degrees.

A healthier alternative is a constant fluctuating pattern of tension and relaxation where our muscles have the option of not only being in an on/off mode but rather cycling constantly through different degrees of tension/relaxation according to what is needed.

Not this:

av-paa-bryter

but this:

Trinnvis bryter

Keeping a steady frame with your partner while dancing the tango demands a whole range of different degrees of tension that allows you to respond according to the impulses you are receiving. If the muscles of your upper body are so tense and unresponsive that their only options are either on (rigid) or off (loose) there will be no options to choose from, and to just be told to “relax” your elbow or “keep a steady frame” just isn´t detailed enough information.

tangosko

Coordination – using what is needed

When we want to make a movement we have multiple choices  as to how to make our bodies perform that movement. If you intend to pick leafs of the ground in your garden you could use a crane to do the job, it would just not be very practical. Keeping your lower arms extended horizontally in front of you for several hours every day while typing on your computer requires a certain activation in your muscles but the coordination or distribution of workload between those muscles is decisive when it comes to how straining this activity will be for your body. Skjelett

And you can switch the activity of typing with pretty much any other activity, like walking, dancing the tango or playing an instrument.

So why would we use more than we need?

Our muscles are controlled by our neurology. A motor unit consists of a nerve attaching to certain muscle fibres of a muscle. The greater amount of fibres it attaches to the “bigger” the movement the nerve controls. In what we call fine motor skills the motor units attache only to a few fibres and the amount of motor units working at the same time and (hopefully) in coordination is very great, on the opposite side of the scale we have large muscles where a single motor unit controls a great amount of fibres and make them all move at the same time giving a high degree of leverage and force with a lesser degree of coordination needed.

But having the neurological hardware to be able to move the different parts of a muscle independently to one another is not the same as actually being able to do this. Through lack of regular use muscles can become neurologically “lumped together” so that we are not able to differentiate between them any more and differentiation is the key to coordination: if I can’t differentiate between the different muscles in my body I am not able to make them to move independently of one another.

Coordination is the ability to decide  what parts of a muscle  to activate  and how those parts are to move  relative  to each other  and to other muscles of the body.

Some people have a natural tendency for good coordination but for most people the “default” coordination is a result of the sum total of how you have used your body up to this moment which is a highly individual matter for most of us.

Therefor training is sometimes needed.

Both Timani and Nutritious Movement as methods are all about coordination in order to achieve a more sustainable use of the body in order to increase performance and to take a step closer to the realm of the effortlessness we all can benefit from – whether we are experts or no.

 

Passion and Pain

Some time back I had the privilege to be “Artist of the month” in the Timani newsletter and as this was a decidedly new experience I thought I´d share it here, also since the questions of the interview brings up the topic of strain injuries and of having your passion linked to pain, which I think is a big and important topic.

Artist of the month: Miriam Hlavatý

Timani newsletter, March 2017

Did you ever suffer from pain when playing, or think that your body is against you? Then I highly recommend to read about the amazing Timani teacher Miriam Hlavaty in the interview below!

I admire Miriam for the passion she has for musicians’ possibilities to learn about the body and mind. She has already taught Timani at the conservatory in Tromsø and Performance psychology at the conservatory in Trondheim, as well as giving Timani courses in several countries. She is also an amazing composer, a Nutritious Movement instructor, a specialist in listening (hence her website www.thelisteningexperience.com), and she plays the piano with refinement, great sound and musicality. I am just very happy to have met this person and to have her teaching Timani. I highly recommend her teaching if you are considering taking a Timani lesson. Her next weekend course in Timani will be in Oslo on the 5th-7th of May. Don’t miss it:)

T: When did you begin with Timani?

I started practicing Timani in 2013 when I attended my first weekend course and signed up for the certification training.

T: How have you benefited from taking lessons in Timani?

At that time I suffered from several playing-related strain injuries and had all but given up on piano playing after having fought my way through a Bachelor and Masters degree at the Norwegian Conservatory of Music. The various physical obstacles had stopped me from pursuing a traditional career as a pianist but they had also forced me to become creative and find other possibilities, for instance in the world of contemporary music with its extended piano techniques, into experimental music and, as a lecturer,  into the realm of musical perception and listening. This was a result of signing up for a course in Sonology which was taught at NMH by the composer Lasse Thoresen who later became my mentor during my Masters. All of this is today present in my work.

A friend of mine from the conservatory recommended that I try a weekend course in Timani. She had experienced some of the same strain injury difficulties as myself and knew how fed up I was with trying out every new cure that was on the market. Even so she succeeded in convincing me to give it a try. I remember I was very skeptical at first having experienced several disappointments earlier with other types of methods and systems. At the end of the weekend course everything had changed.

For the first time in 20 years I was given clear and understandable information which told me not only what I had been doing which had sustained the strain injuries and kept them returning again and again, but what was more important: I was given tools in the form of concrete  anatomical, neurological and biomechanical knowledge on how to do things differently, along with exercises in order to make it possible for me to do things differently.

At the end of the weekend course I signed up for the certification-training. I very rarely take abrupt or impulsive choices, I’m usually the kind who needs to ponder things a lot but this was one of the few times in my life when I knew I was in the right place and that this was a moment and a chance not to be missed.

T: You are now a Timani Advanced teacher and have completed the three year certification training.  Would you talk a little bit about how this has affected you?

Apart from recovering from the strain injuries I have finally found that which allows me to express what I need to express through my music, not by becoming the traditional pianist I thought I wanted to be, but by giving me access to the versatile and wondrous instrument that my body now is becoming in terms of playing and expressing music. Composing and experimenting with the instrument has also become a very important path for me.

Also, what I have gained through Timani has gone much deeper than mere technique and physical development.

Living with chronic pain and especially with pain which is linked to doing what you love the most affects you, physically and mentally. There is nothing which drains you more than having your greatest joy in life constantly associated with pain and discomfort. Living with constant and chronic pain also affects the endocrine system of the body. For a period of time I was forced to go on medication in order to dampen the excess production of cortisol and stress hormones, an excess production which was the result of living with chronic pain. During experiences like this it really is no wonder that you begin to hate your body and think of it as something working against you, actively thwarting your greatest wish: to be able to play music.

I would therefore say that the greatest benefit for me becoming an advanced teacher is the ability to see the body not as an adversary but as an incredibly logical construction which is constantly adapting to how it’s being used and under which conditions it has to function. And therefore also as adaptable to an almost unlimited degree.

This helps me to relate to other peoples problems in a different way and hopefully makes me a teacher and a lecturer worth trusting.

I have also found great pleasure in becoming more of a body nerd. I’m taking additional education into different systems of physical movement therapy while at the same time having now the confidence and trust in my own intuition which allows me to once more explore the fields of composition and improvisation. This time not as a way to avoid a problem but out of the sheer joy of exploration.

T:  As a musician, do you have any dreams pertaining to physical and mental mastery?

I think being part of and working with something so heavily rooted in tradition as classical music, has some disadvantages. For instance: at a very early point you start to adopt certain concepts and beliefs concerning what being a musician is about and what it entails, especially  in terms of accepting certain things as inevitable, such as physical pain or discomforts, or a certain level of stress.

In some instances these beliefs are so strong that they might keep us from seeking help and convince us that this is an acceptable state of being if we want to live a life of music.

Therefore the realization that this might not be the case gave me a somewhat different perspective on what to accept as limitations in my life. I think that one of my biggest dreams is to be able to look at my musicianship and my life in general with even greater expectation when it comes to creative potential, artistic ability or my health in general.

T: What would you say to inspire musicians around the world?

The most amazing instrument you’ll ever play is the one you’re walking around in so learn to use it in the best way possible. The knowledge is available, don’t be afraid to seek it out.

Nutritious living and playing

This has been a rather inspiring and hectic year with certifications, teaching, lecturing and holding weekend courses in Oslo, Tromsø and Trondheim. This summer i got my level 2 certification in Timani and also my certification as a Restorative Exercise Specialist from The Restorative Exercise Institute™ which now has changed name to Nutritious Movement™.

This is a link to their new webpage : http://nutritiousmovement.com/

But the main part of my teaching still centres around Timani, the amazing program developed by Tina Margareta Nilssen for learning how to use the body with a more natural and beneficial coordination, musicians and non-musicians alike.

For musicians the result is a body that allows you to access all the incredibly finely tuned coordination needed to perform music with the body and mind as an active and conscious helper rather than as an adversary which needs to be disciplined, fought or ignored.

www.timanimusic.com

For non-musicians both Timani and Nutritious Movement™ involves a deeper understanding of the coordination needed to use the body in a way that supports it rather than strains it in a negative way. “Affluent diseases” is a term often given to health problems that are seen as a result of modern western living. This includes a diet which is rich in sugar, acid and processed foods combined with a forced sedentary lifestyle. Just like your body needs certain dietary nutrients (vitamins, minerals and trace elements) it also needs its movement-nutrients, as in varied and differentiated use of the whole body.

If you consider you normal day: how many different positions are you dependent on when doing your everyday routines? The most common ones are standing, sitting and walking.

We humans have a tendency to use our bodies in a habitual way. We sit, stand and walk according to a pattern that is largely unconscious  and  automatized which means that we tend to sit, stand and walk in one specific way. Acctually there are a dozen different positions available just when it comes to sitting and variation is the key: even though this message is being pushed all around:1129-1_FONT_fontp7073_movement2.0_poster_a1_aug28

…the main problem is not sitting – it´s sitting in the same way every time, And when it comes to sitting we accually have rather a lot of options for variety. Here are just a few, collected from around the world by anthropologist Gordon Hewes:

sitting postures

Each of these postures gives the body a different form of load and therefore a different kind of movement-nutrient, just as having this as your default-position for 7 hours each day creates the same kind of repeated load and eventually a movement-nutrient-deficiency:

Skjelett

As long as you have a body you can benefit from Timani and Nutritious Movement.

Have a happy, healthy, varied, conscious and nutritious Christmas and New year!

 

Hemmeligheten bak en “naturlig teknikk” – Historien om mannen som mistet kroppen sin

It takes a lot of effort to make something look effortless – Ben Mitchell

The best art always seem effortless – Steven Sondheim

Det sies at konsertpianister benytter en finmotorikk med en koordineringsgrad som ligger over den en hjernekirurg benytter ved operasjoner. Det å formidle et musikkstykke som krever at hver finger, hvert ledd i den fingeren og hver muskel i hånd, arm og kropp samarbeider og bidrar til at det samlede resultatet fremstår som en helhet harmonisk, melodisk og rytmisk er egentlig et aldri så lite fysiologisk og nevrologisk mirakel.

Hånd på klaviatur

Kanskje grunnen til at det likevel ikke oppfattes slik er at når kunst på et høyt nivå fremføres er gjerne et av kjennetegnene at det virker ”uanstrengt”. Og kan hende er det grunnen til at så mange musikere og kunstnere innen fag som krever en nitid kroppskontroll er på leting etter en “naturlig teknikk”? Men hva ligger egentlig bak begrepet “naturlig teknikk”?

Sansen vi ikke vet vi har

Det ikke så mange tenker over er hvor mange av våre tilsynelatende dagligdagse handlinger som er liknende mirakler, nevrologisk og fysiologisk sett.

Skjelett – Kopi

Grunnlaget for at vi i det hele tatt er i stand til å bevege oss er samarbeidet som eksisterer mellom hjernen vår, nervesystemet vårt og musklene våre, et samarbeid som kan gjøre oss i stand til alt fra å knytte skolissene til å spille en pianokonsert.Brain

Ikke alle har behov for å spille en pianokonsert eller utføre en hjerteoperasjon, men uavhengig av bruksbehovet vårt så vil de fleste av oss gå gjennom livet mer eller mindre uvitende om de tusenvis av detaljerte mirakuløse prosesser som gjør oss i stand til å utføre de fleste dagligdagse gjøremål. Og en ting gjelder oss alle: det er først når ting ikke lenger fungerer som de skal at vi begynner å ane hvor omfattende dette usynlige samarbeidet mellom hjerne, muskler og nerver virkelig er.

Propriosepsjon er navnet på den sansen som gjør hjernen vår i stand til å vite hvor hver del av kroppen vår til enhver tid befinner seg og som dermed gjør det mulig for hjernen å sende koordinerte signaler i form av motor programmer til kroppen vår – en evne vi tar så for gitt at det omtrent er umulig for oss å forstå hva denne sansen egentlig består i. Så den beste måten å gi et godt bilde av denne sansen på er kanskje å vise hvordan livet til en som må leve uten den arter seg.

Mannen som mistet kroppen sin

ian-watermanDa 19 år gamle Ian Waterman først ble dårlig trodde han det bare dreide seg om en vanlig forkjølelse eller virusinfeksjon. Den kraftige unggutten jobbet som lærling hos en slakter og var vant til å kjøre seg hardt i en utfordrende og fysisk krevende jobb. Han hadde tidligere fått et lite kutt i den ene fingeren og kuttet utviklet seg sannsynligvis til en infeksjon. Det som startet som en vanlig forkjølelse skulle vise seg å være noe mye verre. Mens legene forgjeves forsøkte å forstå hva som foregikk mistet Ian gradvis kontrollen over lemmene  sine og endte opp liggende i en seng uten å kunne styre noen del av kroppen sin fra halsen og ned.

Det som forvirret leger og nevrologer var at tilstanden ikke artet seg som noen alminnelig lammelse: Ian var ikke paralysert, musklene og leddene fungerte fortsatt men hjernens tilgang til dem var blokkert: Ian kunne ikke lenger styre dem til å gjøre det han ville fordi hjernen ikke visste hvor delene befant seg.  Samtidig mottok hjernen hans fortsatt visse signaler fra kroppen, bl.a var han i stand til å føle smerte og temperaturforskjeller.

Dommen fra nevrologene var brutal: resten av livet i en rullestol.

Nerver til besvær

Ians tilstand er en effektiv påminnelse om hvor komplekst og spesialisert nervesystemet vårt er. Vi tenker gjerne på en nerve som en slags kabel som formidler signaler mellom kropp og hjerne. Men virkeligheten er litt mer sammensatt.kabler

Hvis du skjærer gjennom en nerve og tar en titt på tverrsnittet så vil du se at denne nerven inneholder flere mindre deler, nervefasicler,  og inne i hver av disse igjen finner vi individuelle nervefibre.

En nervefiber kan være sensorisk eller motorisk. De motoriske fibrene sender signaler til muskelfibrene om at de skal trekke seg sammen.  De Sensoriske fibrene starter enten i huden eller i muskelen og har forskjellig størrelse: de største formidler informasjon om berøring, muskelfølelse og bevegelsesfølelse mens de minste formidler informasjon om muskeltretthet, temperatur og visse former for smerte.

Hos Ian var de motoriske fibrene inntakt men de store sensoriske fibrene (og dermed også tilgangen til helt spesifikke deler av nervesystemets funksjoner) var skadet, nervefibre som var ansvarlige for å ta inn alle de sensoriske nerveimpulsene som fortalte om leddstillinger og muskelaktivitet og for å mate denne informasjonen videre til hjernen.

Tilstanden, som kan forekomme i ulike grader, fikk etter hvert navnet Sensory Neuropathy: Skadede sensoriske nerver.

En totalt viljestyrt kropp

Ian hadde et avgjørende fortrinn i all uflaksen: han var fortsatt ung da han ble syk. Etter det første sjokket og fortvilelsen over rullestol-dommen fant den unge engelskmannen ut at han ikke ville slå seg til ro med legenes prognoser. Siden de nervene som skulle ha sørget for at hjernen fikk informasjon nødvendig for å bevege kroppen var ødelagte var det nødvendig å skape en ny forbindelse mellom hjerne og kropp. Løsningen, i alle fall halvparten av den,  lå i visualisering.

Ian fant ut at hvis han hadde et helt konkret bilde i hodet sitt av hvilken bevegelse han skulle utføre og deretter benyttet øynene sine som kontroll og feedbackkanal for å fortelle hjernen hvor de delene han skulle bevege befant seg var han i stand til, etter beinhard, årelang opptrening og disiplin, å langsomt og omstendelig kunne styre kroppen sin igjen.Veivalg

Når vi lærer å bevege oss som barn er dette først gjennom grove, store bevegelser som deretter gradvis blir mer og mer fin-koordinert og satt sammen i automatiske mønstre – motor programmer. Dette gjør at vi etter hvert slipper å tenke over alle de små detaljer ved bevegelsen og vi kan frigjøre energi til å tenke på noen annet mens vi sykler, går eller utfører andre koordinerte bevegelsesmønstre. Men det at vi ikke lenger bevisst tenker over hvilken koordinasjonen som må til for å kneppe en knapp betyr ikke at kroppen vår ikke utfører den og en av forutsetningene for slike motor programmer er at hjernen vet hvor delene som skal delta i koordinasjonen befinner seg – at den har et utgangspunkt å jobbe fra.

Uten denne kunnskapen vil hjernen famle i mørke så og si. Ian som etter sykdommen levde i en kropp hvor hjernen ikke lenger kunne benytte noen av de tidligere automatiske bevegelsesmønstrene var nå på et vis tvunget til å gjøre alt ut i fra et nullpunkt: alle koordinasjoner måtte nå gjøres 100% bevisst.

Har du eit personleg problem med tyngdekrafta?”∗

De automatiske motor programmene som vi benytter hver dag er også basert på en innebygget underbevisst forståelse for fysiske lover og hvordan de påvirker kroppen vår.  Denne forståelsen benytter vi oss av daglig, feks hver gang vi skal løfte noe. Et enkelt eksempel: Størrelsen på basen din, det vil si om du står bredbent eller med samlede føtter er avgjørende for om du vil vippe over ende eller ikke hvis du holder noe tungt ut fra kroppen. Her er et visuelt eksempel på hva som skjer om man ikke har denne kunnskapen: kran som tipper

Ian, som ikke lenger har tilgang til sine automatiske motor program må dermed hele tiden forholde seg bevisst til disse generelle lovene: hver gang han skal løfte noe må han beregne hvor mye vekten av gjenstanden vil påvirke balansen i resten av kroppen og deretter justere stillingen på armer og ben og spennings-graden i musklene i dem basert på dette.

Vi tenker sjelden over de fysiske lovene som omgir oss og påvirker oss hver dag. Det er ikke tilfeldig at biomekanikk fortsatt er et relativt ukjent begrep for de fleste. Kunnskapen om hvordan biologisk materiale (les: det som kroppen vår er bygget opp av) påvirkes av fysiske krefter (for eksempel tyngdekraften) er ganske enkelt ikke noe de fleste går rundt og tenker på. Likevel lever vi alle under disse lovene, vi er bare så heldige at vi sjelden trenger å forholde oss bevisst til dem, unntatt ved de anledningene hvor propriosepsjonen vår er en anelse mer svekket enn til vanlig, for eksempel ved beruselse.

For en som Ian som er absolutt avskåret fra denne sansen blir dét å forholde seg bevisst til tyngdekraften en meget bevisst handling. Bl.a blir ansvaret som hviler på øynene og synet altomfattende: så lenge han kan bruke synet til å gi hjernen tilbakemelding om hvor kroppen hans befinner seg er Ian i stand til å styre kroppen sin med en kontroll som han (foreløpig) er alene om i verden. Hvis denne feedbackkanalen forsvinner, for eksempel ved at lyset slås av, mister han øyeblikkelig kontroll over kroppen og faller sammen som en filledukke, et resultat av hjernens mangel på feedback fra kroppen og dermed dens evne til å justere kroppen i forhold til tyngdekraften.

Hjerne søker kropp

file6881288615765Når vi ser små babyer bevege seg langsomt, omstendelig og målbevisst er vi vitne til en omhyggelig opptrening av koordinasjon og motor mønstre som senere skal danne grunnlaget for alle bevegelsene som følger gjennom et langt liv. Det fokuset som barn i denne fasen har når de beveger seg er dypt konsentrert og vi kan fortrylles av hvor “søtt” denne konsentrasjonen rundt handlinger som å kneppe en knapp eller gripe rundt en gjenstand er. Men det som foregår i hjernen under en slik opptreninger er i virkeligheten noe som snarere burde påkalle vår beundring: Skanninger av hjernen til Ian når han utfører sine bevisst koordinerte bevegelser påviser en aktivitet i deler av hjernen som vanligvis kun brukes ved den mest sofistikerte form for intens konsentrasjon, områder som reserveres for handlinger som sjonglering.

I tillegg er det en annen pris som Ian hele tiden betaler men som vi med propriosepsjonen vår i behold slipper å forholde oss til: hjernen vår krever og er avhengig av kontakt med kroppen. Når denne kontakten ikke er der opplever hjernen det som en instinktiv trussel. Å ha denne tilstanden vil altså si at du hele tiden går rundt med et nervesystem mer eller mindre i helspenn og at du konstant er nødt til å gi hjernen visuell feedback for å holde panikken stagget.

Tenk selv hvordan du opplever det å bomme på et trappetrinn når du går ned en trapp. Det hugget som går gjennom oss i dét det forventede støtet fra underlaget ikke kommer er hjernen som roper etter feedback fra kroppen, en feedback som i denne anledningen ikke kom som forventet og som i Ians tilfelle aldri vil komme.

Trapper

Bevisst kroppsbruk og ” bevisst kroppsbruk”

De fleste handlinger som krever en spesielt sofistikert form for kroppskoordinasjon som musikkutøving, dans eller toppidrett fordrer at vi trener opp og bevisstgjør deler av kroppen gjennom øvelser og stadige bevisste repetisjoner. Gjennom dette arbeidet får vi en mer detaljert kontroll over kroppen vår. Vi kan si at denne kontrollen ligger latent i de fleste av oss som en mulighet, selvfølgelig også influert av ting som arv og miljø. Men uansett hvor detaljert og rigorøst vi tror vi styrer kroppen vår: vi kontrollerer bevisst likevel bare en brøkdel av alle de signalene som trengs for å utfør den handlingen vi gjør, konsert, dans eller offpist. Resten av signalene er bygget opp av de uhyre komplekse motor mønstrene som hjernen vår har designet over tid og som vi alle er avhengige av (Ian Waterman er et eksempel på nøyaktig hvor avhengige).

L1030139

En vidtflyvende tanke: vår innebygde fascinasjon for ytre mønstre speiles av at vi selv er fysiologisk og nevrologisk mønster-baserte skapninger.

( For flere tanker rundt fenomenet mønster ta en titt på denne artikkelen)

Det at vi tar disse mønstrene for gitt er kanskje det beste beviset på hvor utrolig sømløst og fininnstilt dette systemet er. Bare når vi er vitne til dette mønstret på sitt ypperste  som på en konsert, en ballett forestilling eller et sportsarrangement kan vi bli slått av dets kompleksitet og imponerende muligheter: når en utøver på toppnivå får noe som er så grunnleggende komplekst til å se ”uanstrengt” ut.

En tilsynelatende uanstrengt teknikk betyr altså ikke, nevrologisk sett, at noe er ”uten anstrengelse” men heller at noe er velfungerende, samkjørt, velkoordinert til det ytterste. Og det er dette som ligger til grunn for en såkalt  ”naturlig spilleteknikk”: ikke en kroppskontroll som kommer av seg selv uten innsats bare vi slapper nok av, men en sofistikert kompleks koordinasjon som gjennom sitt uanstrengte uttrykk viser oss hva vi bærer i oss av muligheter.

 

∗  En takk til Brynhild Winther for bruken av en av hennes tekster som en overskrift i denne bloggen. Anbefaler alle å ta en titt på kunsten hennes her!

Vil du vite mer sjekk ut BBC Horizon- dokumentaren “The man who lost his body” som forteller hele historien om Ian waterman. Her er et lite klipp:

Timani – en inngangport til en dypere forståelse av kropp og musisering

stående speilbilde For musikere
– For ikke-musikere
– For tangodansere

  • Timani handler om å oppnå en bedre indre koordinering mellom de ulike delene av bevegelsesapparatet vårt og derved øke evnen til musisering eller ganske enkelt til å være komfortabel i egen kropp. Du oppnår en større sikkerhet og teknisk kontroll, bedre klang og større uttrykksmuligheter på instrumentet ditt. I tillegg får du konkret kunnskap som lar deg forebygge framtidige belastningsskader og endre innøvde belastende spenningsmønstre.

Kroppen vår er et presisjonsverktøy: hver del har sin bestemte funksjon og oppgave og de ulike delene samarbeider i et helhetlig system. Optimalt sett jobber de ulike delene av kroppen vår etter et utfyllende prinsipp: hver del – sin oppgave. Belastningsskader oppstår gjerne som et resultat av at denne arbeidsfordelingen har blitt forskjøvet: deler kompenserer for hverandre og gjør ting de ikke er ment å gjøre.

Kroppen vår er tilpasningsdyktig til en utrolig grad og den er i stand til fysisk å endre form som en følge av vedvarende ytre påkjenninger og ensidige belastninger. Imidlertid har den fra naturens side en default-modus; begrepet “Alignment” henviser til den fysikalske utgangsposisjonen for skjelettet vårt som tillater oss å ha maksimal bevegelighet og sirkulasjon med minimal slitasje. Denne optimale posisjonen påvirkes i svært stor grad av spenningsmønstre i muskel- og bindevevet i kroppen vår. Disse spenningsmønstrene er det mulig å endre.Alignment

Sist men ikke minst: Kroppen vår og dens form, utseende, funksjoner og bevegelsesmuligheter er styrt av de fysiske lovene i den verdenen vi lever i hvorav tyngdekraften er den viktigste. Timani baserer seg i stor grad på faget biomekanikk som dreier seg om hvordan biologisk materiale (tenk: kroppen vår) påvirkes og reagerer på mekaniske krefter (trykk, press og tyngdekraft).

Målet gjennom Timani er å lære å bruke bevegelsesapparatet vår på en differensiert måte og å trene opp en tilgang til de ulike lagene og delene av kroppen vår. Dette involverer nevrologiske og muskulære øvelser og gir samtidig en svært konkret innsikt i eget spilleapparat/egen kropp og hvordan den fungerer.

Timani for musikere:

Musikere har en arbeidssituasjon som på en og samme tid krever stor stabilitet og utholdenhet og samtidig en høy grad av fleksibilitet, finmotorikk og bevegelighet. Ulike deler av bevegelsesapparatet vårt er ansvarlig for å gi oss disse tingene men hvis feil del benyttes til feil bruk ender vi opp med en indre koordinasjon som virker belastende på kroppen og kan føre til spenninger, begrenset luftstrøm, presset klang, manglende rapiditet, smerter og andre problemer vanlige blant musikere.

IMG_0071I en Timani-time jobber du med øvelser som delvis foregår direkte på instrumentet. Belastningsskader er svært ofte et kompensasjonsproblem: de oppstår når vi bruker feil del av bevegelsesapparatet vårt til en oppgave den ikke er ment for. Dermed har det lite for seg å dra på treningsstudio for å bli sterkere eller å få behandlinger av en fysioterapeut/akupunktør/naprapat/lege etc så lenge vi ikke endrer på det som gjør at problemet stadig vender tilbake: måten vi bruker kroppen vår på ved instrumentet.

I løpet av den første timen tar vi en prat om din tidligere og nåværende spillemessige situasjon, vi foretar en analyse av kroppsbruken din når du spiller og vi jobber med øvelser tilpasset det som er mest hensiktsmessig for ditt utgangspunkt. Timani er et helhetlig system, det vil si at det baserer seg på forskning innen bevegelseslære som ser på kroppen som en helhet hvor alle “delene” påvirker hverandre på ulike måter. Smerte er ikke alltid en god indikator på hvor hovedproblemet faktisk sitter: en skade i en fot kan for eksempel føre til smerter i skuldre og nakke som igjen kan påvirker bruk av fingre og armer under spilling. En del av arbeidet med Timani består derfor i å forstå hvor et problem kommer fra og å jobbe aktivt med å endre uheldige bevegelsesmønstre.

Timani for ikke-musikere:

Ikke musiker? Vi har alle en kropp. Her vil du få økt kunnskap om  egen kropp og bevegelsesapparat og om hvordan du gjennom bevisst trening og kroppsbruk kan endre belastende mønstre og stadig tilbakevendende problemer. I tillegg lærer du hvordan du, via kroppen kan jobbe med stress-og spenningsrelaterte problemer. Jeg er sertifisert restorative exercise instruktør innen Nutritious Movement (foreløpig den eneste i Norge) og underviser også dette systemet som en del av min Timanipraksis. Les mer om Nutritious Movement her: Nutritious movementSkjelett

Er du tangodanser og ønsker økt kunnskap om hva som kan bedre akse, balanse, stabilitet og flow på gulvet? Jeg har danset tango i 15 år og bruker aktivt elementer fra min praksis for å hjelpe kroppen til å jobbe mer optimalt på dansegulvet.

tangoskoHvis du vil lese mer om flere av temaene innen Timani så ta en titt på disse postene: om Timani og tango, om belastningsskader hos musikere, om temaer knyttet til nevrologi og kropp

  •  Ønsker du å prøve Timani? Ta kontakt på mirhla@gmail.com eller send en sms til 99 47 90 92 for å bestille time. Første time varer ca 90min, oppfølgingstimer (hvis du ønsker det) varer 1 klokketime. Timene kan tas enten der du er så fremt du har tilgang på instrument, eller hos meg på Holmlia i Oslo. Timani egner seg for alle instrumenter og for sangere men er også til nytte for alle som ønsker økt kunnskap om egen kropp og bevegelsesapparat og som vil ha hjelp til å spille mer på lag med kroppen i hverdagen. Jeg tilbyr Timani som en del av mitt foretak The listening experience og du kan lese mer om det og andre ting jeg jobber med på hjemmesiden min her
  • Ønsker du en presentasjon for elever/lærere/instruktører/medarbeidere? Hva med å starte studieåret med en grundigere kjennskap til de spesielle anatomiske, biologiske og nevrologiske utfordringene en musikkstudent møter og hva som kreves for å få kroppen til å fungere optimalt i en læresituasjon/høyskolestudium? Jeg holder foredrag og presentasjoner om teorien og tanken bak Timani for høyskoler, grupper og lærere.

image002Timani gir:

  • Anatomisk og nevrologisk kunnskap om kroppens koordinasjon og funksjonsmåter
  • Øvelser som bedrer teknikken, fremmer forholdet til instrumentet og øker uttrykksmulighetene og evnen til klangvariasjon
  • Økt mulighet for tilstedeværelse i musikken både fysisk og mentalt
  • Innsikt og kunnskap som gjør deg i stand til å forebygge og forhindre fremtidige belastningslidelser knyttet til musikkutøving eller daglig kroppsbruk
  • Mulighet til å endre mulige belastende spillemønstre og bygge deg opp etter skader.
  • Mulighet til å spille på kroppens premisser
  • Opplæring i differensiert muskelbruk og en mulighet til å utvikle et større musikalsk og teknisk overskudd i spillingen
  • Innsikt i hva som rent fysiologisk ligger bak vanlige metaforer brukt i spilleundervisning (“Spille med tyngde”, “bruke støtte” etc)

Timani er utviklet av den norske pianisten Tina Margareta Nilssen som også driver Timaniakademiet i Oslo. De tilbyr både utdannelse, kurs og privatundervisning. For mer info om Timani sjekk ut hjemmesiden her: www.timani.no

Listening intentions part 1: It is all about attitude

Nameless sounds
In the last post I promise to talk a little bit about listening intentions. The background for this term is found in the development of the electroacoustic music in the late 1940s. With the electroacoustic music composers and musicians were faced with a brand-new sound-world, the world of recorded sounds, which, for the time being, lacked a terminology.

In order to talk about music you need words to name the different parts of it. In traditional music there is a wealth of terminology for elements such as pitch, rhythm, timbre, dynamics and tone which can all be used in order to put our experience of the music into words. But what happens when you are suddenly given a new set of toys which gives you the possibility to create sounds that does not fit into the previous models of what we consider “music”? What terms do you use for the sound of ice being crunched under a boot? Or a keychain hitting a sement floor? Or the drumming of train wheels hitting iron rails?

Have a try yourself: what words would you use to describe what you have just heard?

The clip you have (maybe) just heard were made by Pierre Schaeffer, creator of the phenomenon Musique Concrete, you can read more about that here .P schaeffer In addition to composing with recorded sounds Schaeffer also sought a way to analyze and talk about this strange new sound-world. The noise-loving Composer s approach to the music was a typical phenomenological one, meaning that he sought to describe and reflect upon the sound-experiences rather than to explain them. The main focus was: how to name the new nameless sounds within the music. In Norway this approach was continued within the Aural Sonology Project at the Norwegian Academy of Music in Oslo led by the two composers Lasse Thoresen (a great Norwegian composer whom I was lucky enough to have as my mentor when I wrote my Master thesis at the conservatory) and Olav Anton Thommesen.

The Frenchman François Delalande took this research a step further. While Schaeffer’s main interest was the musical objects themselves and how to name them, Delalande was more interested in music appreciation in general. Through interviews with listeners he identified six types of reception behaviour or what we might call listening intentions. Through his research he found evidence that a listener might favour a specific listening intention regardless of the type of music he or she listens to. At the same time through experiments it became obvious that a person’s listening intentions might be “open for negotiations”, in other words: we ourselves have the ability to change them.

So what is needed in order to make a conscious choice in the way we listen?

Change your perception – change your world
Two things.

One: that we have knowledge of the fact that there are different listening intentions available,
and two: that we are able to make a specific change in our everyday way of perception. Now this change is concerned with how we perceive things in general, not only music.

Every day we experience the world through our senses, from the touch of a door handle and the sight of a view to the scent of a flower. These experiences are a natural result of having functional senses and living in the world of today. We respond to these experiences in different ways: speaking of them, acting or reacting upon them. They might trigger emotional responses of different kinds in us (some things might appear attractive, others things repellent) and the reasons for these different responses might be more or less subconscious.

Within the subject of phenomenology this way of perception is called the Natural Attitude. It might seem strange that this natural way of experiencing the world might be called an “attitude” but the reason is that there exists another way, another “attitude” towards reality.

As humans we have the possibility of not only having a sensory experience, but at the same time to take a “step back” and watch ourselves have the experience and reflect upon how the experience affects us. Instead of simply smelling the flower I observe myself smelling the flower and at the same time I observe how “I” react to the smell.blomster This is called the Phenomenological Attitude and when moving into this attitude we become philosophers and mystics reflecting upon everything that presents itself to us instead of merely acting upon it (be it the smell of a flower, our own stream of thoughts during meditation or a piece of music).

Fascinating!

Yes, but I don’t like that kind of music
A subject´s way of listening is a highly personal and individual matter. 100 people might be listening to the same performance and each of them might experience a unique reaction towards what they have just heard. Each of these experiences are equally valid and important to the person experiencing it.

The point of listening intentions is not to enable us to give the “correct” interpretation of a piece of music but rather to open up different routes into the music. Either consciously or subconsciously a lot of people might have a tendency to think: “the music has to be in a particular way for me to be able to enjoy it“. A more uncommon idea is that maybe “I” as a listener have to listen in a certain way in order to be able to fully experience music of this particular kind.

As I mentioned earlier: listening is not a natural gift that follows the ability to hear, but rather an acquired skill that must be honed in order to be developed. So, as we have just talked about: what is needed is the right attitude (the phenomenological one) and a wee bit of knowledge concerning listening intentions. So here goes:

Selected listening intentions according to Delalande
Lastly in this blog post we are going to look at one of Mr Delalande’s listening intentions. The others will follow in a later post. I’m going to present you with a specific type of listening intention that is very common among musicians.

#Taxonomic listening
Taxonomic listening is concerned with form and analysis. In this type of listening intention we focus on the abstract music itself and the architecture within it. For musicians the knowledge of musical form (i.e. the structure or plan along which a piece of music is constructed) is essential both in analysis and in performance.

sonataform

When we adopt a taxonomic listening intention we recognise and subtract parts of the music, we compare it to other parts and we look for an overall shape or logical form.

How do you convey meaning through music? In the beginning the meaning of music was mainly conveyed through its text but from around 1700 instrumental music had developed to a great degree and musical forms was beginning to replace text as the meaning conveyor. The concert audiences at this time in history were mainly from the upper classes of European society as concerts at this time were not yet a public spectacle. People from the upper classes were often given a general tuition by house-teachers which consisted among other things of knowledge of literature and music.

Today taxonomic listening is not that normal among listeners except by those who have had a musical education. During the classical period however, (a musical period primarily associated with the names of Haydn, Mozart, and Beethoven) the taxonomic listening perspective was somewhat of a standard as audiences discussed and took delight in discovering and observing a comprehensible musical landscape organised according to general musical forms; forms which were recognised by everybody at the time who listened seriously to music.

Natural limits
Of course, in order for this type of listening to be possible it is often necessary that the music fulfil certain criteria. The composer Arnold Schoenberg once said:

“To be concerned with form is taking into account man’s limited powers of understanding; as he is unable to keep in mind very long time stretches, the musical discourse must be subdivided into manageable segments. However, these shorter segments must again be joined to the others in such a way that one segment presupposes the other and vice versa (…).”

For those of you who got stuck in the part about “man’s limited powers of understanding” no, this is not meant as an insult, it merely points to the fact that all of us are in the possession of a short-term memory which, being short-term, has certain limitations: it has an upper limit of 7 objects at a time, give or take a few (this is why we always memorize 0ur phone number like this: 122 33 455 instead of like this: 1 2 2 3 3 4 5 5 ).

When using a taxonomic listening intention our short-term memory is actively at work. In the standard diagram of the sonata form shown above the principal subject is repeated in the recapitulation. In order for me to experience that I need to be able to remember the principal subject, and it is the composer’s responsibility to make sure that I do. How does he do this? By making sure that it is, in the words of Schoenberg, “manageable” (i.e. short enough) and by repeating it.

Just look at the beginning of Beethoves 5th Symphony and you get the picture. That motif and that theme sticks

5th_symphony

It is however are also possible to use a taxonomic listening intention in the encounter of more modern music.

In the 1960s composers like Penderecki and Ligeti came up with a kind of music unlike anything ever heard before. This was music as mass, as process, as development. All ideas of motif and themes were discarded in favour of gigantic constructions of sound, often built by adding layer upon layer of voices a quarter tone apart.

But still, even if we don’t have any recognisable themes or motifs it is still possible to listen to this kind of music with a taxonomic intention. We will take a quick tour through this great and terrible piece of music. Keep an eye on the timer and look at the points below:

  • From the beginning at 00:07 – a static layer is developed by adding more and more voices.
  • At 00:23 the intensity receides and the layer is given a more flexible and moving texture as the strings start playing tremolos instead of repeated static pitches.
  • At 00:43 there is a sharp break as the middle part of the mass is drawn back and we are left with a thin sliver of sound in the upper and lower register forming a shimmering frame.
  • Then, at 00:55 a new layer slowly developes within this frame, one whose texture is more chaotic, uneven and rough, consisting of percussive sounds and sliding. squeeking noises. Gradually these noises are increased by adding more and more voices from the thin static frames until they form a complete tapestry of writhing mass which increases until it abruptly ends at 01:57.
  • 01:57 Now we are left with a static ribbon of sound which is slowly streached in both directions like a piece of wet cloth before it recedes again.
  • At 02:08 a new ribbon is introduced, this one also spreading out like aquarell paint diluted in water. And so on and so on….

I do not know how this works in writing but I have used this sort of guided listening at lectures and it seemed to give people a sense of this kind of form-and-structure-listening that taxonomic listening intention is all about. Personally this is one of my favourite ways of listening but then I am a bit of a structure-maniac who always loved geometry in school…

Interested in more? The next post will be about Emphatic and Figurative listening intentions.