Propriosepsjonen – vår sjette sans

Propriosepsjon – kroppens GPS

Propriosepsjon eller Dypsensitivitet som den også kalles er vår kropps evne til, ubevisst, å vite hvor alle delene vi består av til enhver tid befinner seg i forhold til hverandre. Et enkelt eksempel: Hold hånden din under bordplaten så du ikke er i stand til å se den og vift tilfeldig med fingrene. Stans bevegelsene og se om du kan danne deg et bilde i hodet av den nåværende håndstillingen din uten å se den. Ta så hånden frem og se om bildet i hodet ditt stemmer med den faktiske håndstillingen. Det er en stor sjanse for at den gjør det.

“So what”, tenker du kanskje, “det er da en selvfølge?” Nei , det er merkelig nok ikke det men vi er så vant til denne sansen at vi sjelden tenker over den og hva for en enormt detaljert oppgave det egentlig er å ha denne konstante oversikten over bevegelsesapparatet vårt. Hvis du ønsker å vite hvordan det kjennes når Propriosepsjonen ikke fungerer som den skal: drikk deg god og full. Den øvelsen som trafikkpolitiet utsetter de for som de mistenker for fyllekjøring (lukk øynene og sett fingertuppen på nesetippen) er lett i edru tilstand men ikke fullt så lett med alkohol innabords. Da svekkes propriosepsjonen vår og har ikke lenger full oversikt over hvor de ulike delene av kroppen vår befinner seg. Dermed blir det også vanskelig å koordinere bevegelser, spesielt hvis vi tar bort synet. I tillegg forsvinner ting som balanseevne siden propriosepsjonen også (i pre-alkoholpåvirket tilstand) holder oversikt over hvor kroppen din befinner seg i forhold til verden omkring deg. For eksempel underlaget du står på.

Et ekstremt eksempel kan leses om her hvor en kvinne deler hvordan det er å leve uten leddsans, altså uten mulighet til å kjenne sine egne ledd og deres stilling. Denne historien forteller om konsekvensene av ikke å kunne kjenne hvor dine egne lemmer befinner seg, alt fra knusing av pappdrikkeglass fordi man ikke kjenner sitt egen greps styrke til å våkne i sengen uten å vite hvor hendene dine befinner seg før du er i stand til å se dem.

Ledd og lyspærer

Propriosepsjon er en sans som fortsatt er omsluttet av et slør av mystikk. Vi vet at den er avhengig av sensoriske signaler fra hud, muskler og ledd og fra reseptorer i disse. LYSPRE~1Når det kommer til leddene våre så spiller stillingen på leddet en stor rolle for hvor godt propriosepsjonen vår kan oppfatte hvor vi er plassert.

Hvis vi tenker oss at vi skal skru en lyspære inn i en lampekontakt så vet alle som har prøvd det hvor viktig vinkelen er for at ikke gjengene skal låse seg. Leddene våre er litt på samme måten: de er ment å være korrekt sentrerte, det vil si at knokkelen og leddskålen som  til sammen danner ett ledd har en “defult-plassering” i forhold til hverandre som er perfekt for at det skal kunne fungere slik det er ment.

Hvis de to ikke er korrekt plassert vil også signalet som sendes fra reseptorene i leddet bli feil.

Nok et illustrerende eksempel: still deg opp foran et speil og ta en titt på føttene dine. Mest sannsynlig vil du se at føttene dine har en varierende grad av utadrotasjon, altså at de er vridd ut til siden. Lukk nå øynene og be en annen person hjelpe deg å vri føttene dine innover slik at de peker rett fremover. Når vedkommende sier at du er plassert rett: kjenn etter hvordan det føles. Klarer du å få et mentalt bilde av stillingen din i hodet ditt uten å titte i et speil? Hvordan ser dette bildet ut? Åpne øynene og sjekk om bildet stemmer med virkeligheten.

Det de aller fleste opplever er at bildet i hodet deres forteller dem at de står med innadroterte føtter, altså at føttene peker fremover i en spiss. De aller fleste vil også bli overrasket over at dette faktisk IKKE er tilfelle.

Så hva forteller det oss? Vi vet at propriosepsjonen er den sansen som gjør oss i stand til å vite hvor de ulike delene av kroppen vår befinner seg og nå forteller den oss at vi står med innad roterte føtter mens speilbildet vårt viser noe annet. Uansett hvor viktig det ellers kan vært å lytte til kroppen vår er det i dette tilfelle lurt å stole på speilet..

Propriosepsjonen vår er altså ikke ufeilbarlig, det vil si: den kan “trenes” opp til å gi oss feil informasjon og denne “treningen” er det vi selv som står for. Gjentatt feil belastning av kroppen gjør at ledd og knokler tilpasser seg nye arbeisstillinger av nødvendighet. Nye stillinger fører til feil-sentrerte ledd. Feil-sentrerte ledd gir feil signal til propriosepsjonen vår. Propriosepsjonen vår sender feil tilbakemelding om hvor kroppen vår befinner seg.

Hvorfor er dette viktig for en musiker?

Riktig bruk av bevegelsesapparatet vårt er avhengig av at vi vet hvor dette apparatet befinner seg. Hvis vi skal jobbe med å korrigere en belastende spillestilling er det umulig å gjøre dette før vi er klar over at denne stillingen delvis opprettholdes av propriosepsjonen vår som har vent seg til at dette er korrekt stilling.

Dette er også en forklaring på at å endre arbeidsstilling tar tid og krever et grundig arbeid. Det hjelper ikke å ta en titt i speilet og korrigere seg selv slik at det ytre bildet matcher “idealet”. Her er det snakk om et helhetlig samspill mellom dyp muskulatur, bindevev, balansering av skjelett og en nevrologisk opptrening som lar endringen komme som et resultat av at de ulike delene av kroppen vår får gjøre sine oppgaver i fred. Oppgaver de var ment å gjøre.

En måte å trene opp og arbeide med dette på er å ta kontakt med en Timani-veileder.

Vil du lese mer om propriosepsjon er denne en fin liten intro.

Belastningsskader – musikerens svøpe

Krum hånd sidelengsBelastningsskader til besvær
Undersøkelser som bl.a. er gjort ved Norges Musikkhøgskole i Oslo viser at til tider så mye som 40% av elevene sliter med belastningsskader mens andelen blant profesjonelle er enda høyere. Smak på det tallet en gang til: 40%… 40% som  opplever alt fra mildt, moderat ubehag i etterkant av øving og spilling til såpass store muskulære problemer at operasjon og sykemelding er eneste løsning. Dette er en stor påkjenning for studenter som har investert betydelig tid, gjerne fra tidlig alder, på øving. En utdannelse til toppmusiker krever et betydelig antall øvingstimer og en streng prioritering for å nå profesjonelt nivå. Andre ting må prioriteres bort og det blir ofte ikke mange timer til overs for andre fag å kunne “falle tilbake på” hvis kroppen senere skulle vise seg å svikte. Utdannelsen er i så måte et risikoprosjekt og studenten vet dette; fallet ved en brått avkuttet utdannelse kan bli stort. Det er hardt å ha investert enormt i å følge en pasjon bare for å se drømmen kuttet tvert av pga senebetennelser og andre uhumskheter.

Quick-fix-løsninger
Det skorter ikke på tilbud og behandlinger når kroppen først har gått i vranglås, fra fysioterapi, naprapati, akupunktur og osteopati til betennelsesdempende medikamenter og i verste fall operasjon. De fleste kan merke bedring men for svært mange er endringen kortvarig, ganske enkelt fordi belastningen oppstår i spillesituasjonen som utøveren jo har som mål å opprettholde så mye som mulig. Musikere er med rette blitt sammenlignet med idrettsutøvere da man har sett at det som foregår av signalutveksling mellom hjerne og muskler på finmotorikkplanet hos en pianist tilsvarer svært avanserte og energikrevende prestasjoner hos en toppidrettsutøver. Men der det blant toppidrettsutøvere i dag gjerne gis en utdannelse hvor kroppen betraktes som et instrument og innsikten i hvordan den fungerer, fra blodomløp og muskelbruk til forbrenning er en viktig del av utdannelsen har de fleste musikere så godt som ingen innsikt i hvordan deres viktigste instrument, kroppen, fungerer.

Riktignok får mange musikere fysioterapi-veiledede treningsopplegg i forbindelse med spillerelaterte problemer, treningsopplegg som i seg selv kan være nødvendige og riktige men som allikevel ikke er tilstrekkelig for å løse problemene.

Tyngdekraften – utfordrer nr 1
I fag som idrettsfysiologi og bio-mekanikk ser man på hvordan biologisk materiale (altså en menneskelig organisme) responderer når den utsettes for mekaniske krefter som trykk, tyngdekraft og vekt. Vi lever i en fysisk virkelighet hvor vi hele tiden er under påvirkning av en spesifikk kraft: tyngdekraften. I alt vi gjør og alle bevegelser vi utfører blir vi påvirket av denne kraften og selve formen på kroppen vår er styrt av hvordan vi forholder oss til den.

Den bærende strukturen i kroppen vår er skjelettet vårt. På engelsk viser begrepet “Alignment” til hvordan balanseringen av de ulike delene av kroppen vår er avgjørende for at kroppen vår skal kunne fungere optimalt. Kort fortalt handler det om hvordan de ulike delene av kroppen vår er “stablet”. Hvis denne “stablingen” er godt balansert er musklene våre frie til å gjøre oppgavene sine i samarbeid med bindevevet vårt (Mer om bindevevets utrolige egenskaper senere. Hvis du ikke klarer å vente så ta en titt på denne artikkelen.)

Hvis ikke må vi kompensere med å bruke andre deler av kroppen som bærende element og da er det først og fremst musklene vi griper til.

Unike og spesialiserte kropper
Hver eneste menneskekropp er unik. En kropp responderer på hva den næres med, hvordan den brukes og hva slags ytre belastninger og omgivelser den utsettes for. Kroppen vår er også en helhetlig organisme; belastning av én del påvirker alle de andre delene. Vi er født med et differensiert muskelsystem hvor de enkelte delene har hver sin tiltenkte rolle. Hvis én del ikke får utøve sin rolle må en annen del kompensere og gjøre jobben, en jobb den ikke er skapt for. Dette er svært ofte grunnlaget for belastningsskader. Derfor handler ikke det å trene seg opp etter en belastningsskade om bare å bli sterkere fysisk sett men om å lære å bruke det komplekse “instrumentet” som en kropp er. Det vil si å benytte de ulike delene til rett tid, i rett situasjon og på rett måte.

Rett muskeltype til rett tid
I kroppen vår har vi ulike muskeltyper som har sine spesialområder, litt som et team av eksperter med hver sin spesialitet. De kan gjøre andre ting også men deres styrke ligger hovedsakelig på et felt. Et av “teamene” er spesielt flinke til å gi støtte og tåle langvarig belastning. For å kunne holde en fiolin opp mot halsen i flere timer i strekk er disse musklene uvurderlige. Kjennetegnet deres er at de som regel ligger dypt inn i kroppen nær knoklene våre.

Et annet team har som spesialitet å skape kortvarig kraft og styrke. Disse finner vi ofte i de ytre lagene av kroppen vår og det er gjerne disse vi læres opp til å fokusere på under trening (biceps, triceps, rette magemuskler etc).

Problemene oppstår når ett team overtar oppgavene til et annet, som når fiolinisten bruker bicepsmuskelen sin til å holde armen oppe i 10 timer hver dag på øverommet. Overkompensasjon er nøkkelordet her og det leder nesten alltid til belastningsskader.

9 80x56(Et lite sannsynlig scenario, rent fysiologisk sett. En bodybuilder av denne dimmen ville antakelig ha kollapset lenge før han klarte å gjennomføre en hel fiolinkonsert. Bildet er lånt i takknemlighet fra kunstprosjektet Muz:art av fotograf Ole Rasmus Jørgensen som portretterte Oslo filharmonien i nye og fantasifulle settinger. For mer om dette prosjektet se her )

En annen ting vi er avhengige av er korrekt propriosepsjon. Proprio-hva? Mer i neste post.

Timani – kroppslytting som en tilnærming til spilling

Hånd på klaviaturUnder kategoriene Timani og Body listening vil jeg i tiden fremover poste litt om et system jeg utdanner meg innenfor.

Timani handler om å etablere en bevisst fysisk og nevrologisk kontakt med kropp og spilleapparat. I Timani er fokuset vårt, som i lytting, rettet både utover og innover. Å skrive om dette i en blogg som skal omhandle bevisst lytting er derfor ikke så ulogisk. Disse bloggpostene vil bli skrevet på norsk da jeg hovedsakelig henvender meg til det norske markedet av brukere. Forhåpentligvis vil det senere dukke opp muligheter for enkelte engelske oversettelser.

I intend to in the future, under the categories of Timani and Body listening , to write a little bit about an education I am currently undertaking.

Timani is about establishing conscious physical and neurological contact  with your body and your entire system of movement.  In Timani  as in listening , our focus is turned both inwards and outwards so writing about this in a blog that is supposed to be about conscious listenin. doesn’t seem too far-fetched.  The blog posts will be written in Norwegian as I hopefully will be addressing  my future market of users, but hopefully I will be able to add some English translations later on.